Utdanning av urfolksbarn som språklig folkemord og en forbrytelse ...

GÁLDU ČÁLA 1/2010
Eksempel 3B: Nasjonalisme er vår eneste
kohesjonsfaktor. For den tyrkiske majoritet
er det ingen andre elementer av betydning.
Vi må for enhver pris tyrkifisere alle
bosatt i landet vårt, og vi vil utslette dem
som motsetter seg tyrkerne eller ‘tyrkismen.’
– Ismet Inonu, Tyrkias statsminister,
4. mai 1925 (sitert i Meiselas 1997:
124).
Eksempel 3C: De ble fortalt av [Mustafa
Kemal] Atatürk at de alle var tyrkere, og i
tiårene etter hans død var det slik kurderne
offisielt ble beskrevet; ‘fjelltyrkere’
som med tiden ville bli assimilert inn i
‘det siviliserte samfunn’. Dette ble ofte
gjort med en overveldende maktbruk: det
fantes rikelig med historiske paralleller
til etterfølgelse for militæroffiserene som
ledet kampanjen mot PKK på 1980- og
1990-tallet (Morris 2006: 93).
Eksempel 3D: «Jeg mener at tyrkeren skal
være den eneste hersker, den eneste herre
i dette landet. De som ikke er av rent
tyrkisk blod, har kun èn rettighet i dette
landet; retten til å være tjener og slave».
(Den tyrkiske justisministeren Mahmut
Esat Bozkurt som sitert i dagsavisen Milliyet
nr. 1655, 16. september 1930) 64 .
Både den tyrkiske og franske grunnloven
angir at staten er udelelig, at det ikke finnes
noen minoriteter. (Artikkel 3.1: «Den
tyrkiske stat med sitt territorium og nasjon
er en udelelig enhet. Dens språk er
tyrkisk», Artikkel 1: «Frankrike skal være
en udelelig, sekulær, demokratisk og sosial
republikk. Den skal ivareta likhet for loven
for alle dens borgere uavhengig av opphav,
rase eller religion»). De fleste stater i verden
er selvsagt IKKE nasjonalstater i denne
betydning. Ettersom det finnes 7000-
10 000 talespråk (og kanskje like mange
tegnspråk), men kun litt over 200 stater,
vil det nødvendigvis bare være et fåtall
hvor det ikke finnes mange ’nasjoner’ og
mange talespråk. Av den grunn må en slik
(assimilerende) ’integrering’ og homogenisering
sikres gjennom sosial ingeniørkunst
og statlige reformer. Formell utdanning
har alltid spilt en avgjørende rolle i dette
arbeidet. Joshua Fishman, en av nestorene
innen sosiolingvistikken, gir et godt bilde
av dette:
«I større grad enn de fleste andre autoritative
spesialister er utdanningsmyndighetene
dypt involvert i planlagte
språkskifter... Utdanning [er] en meget
nyttig og svært ugjenkallelig språkskiftemekanisme.»
(Fishman 2006: 320).
De nasjonalistiske, rasistiske og lingvisistiske
(og klassisistiske og kjønnsdiskriminerende)
tendensene i denne ideologien
var rettet mot alle de som med tvang måtte
‘løftes opp’ fra sin ‘annerledeshet’; dvs.
språklige minoriteter, arbeiderklassen,
kvinner osv. Dette statiske og etnosentriske
synspunktet er fremdeles fremherskende i
mange land. Hele byrden ved ‘integrasjon’
legges over på de dominerte gruppene og
individene; det er de som må forandre seg.
Den dominante gruppen blir fremstilt som
ikke-etnisk. Dens verdier blir fremlagt som
Normen eller som Standarden, og som ‘felles’
og ‘universell’ i motsetning til partikularistisk
og omskiftelig som alle verdier er.
Når flertallsbefolkningen blir presentert
på denne måten, som en integrert ‘mainstream’
som homogent deler universelle
kulturelle verdier, er det en karakteristikk
som «legitimerer» at gruppen har størst
makt og flest ressurser. Dette er selvsagt
ujevnt fordelt i et klasse- og kjønnsperspektiv
innenfor flertallsbefolkningen, men
dette blir ofte ikke nevnt når en diskuterer
integrasjon.
Selv i dag er avvisningen av kollektive
rettigheter (f.eks. USM-personers rett til å
leve som USM-personer) knyttet til en hovedsakelig
ubegrunnet frykt for en disintegrasjon
av staten, noe som tydelig viser seg
i hvordan Tyrkia og Frankrike har fortolket
og praktisert sine grunnlover. En forestilt
statlig enhet gjennom forsøk på å fremtvinge
en språklig, kulturell og til og med etnisk
homogenisering av innbyggerne, er ett av
de sterke motivene bak bruddene på menneskerettigheter
hvor eliten som kontrollerer
staten, er de som forbryter seg.
Vi ser den samme trenden over hele verden.
I Australias «one literacy»; «målbare
TOVE SKUTNABB-KANGAS OG ROBERT DUNBAR
47