Beste praksis prosjektledelse

(SHAMPU-metoden): Shape, Harness and Manage Project Uncertainty (forme, kontrollere ogstyre prosjektusikkerhet) som benyttes i forsvarsprosjekt, atomkraftverk etc.I perioden 2005 – 2011 ble utviklingen fulgt opp av Norsk senter for prosjektledelse i PUSprosjektet(Praktisk usikkerhetsstyring i eierperspektiv). Dette prosjektet skiftet fokuset fraanalysene til styringen av prosjektene. Et hovedpoeng var den systematiske søken etter ogutnyttelsen av muligheter til å skape bedre resultater og oppnå bedre kontroll igjennomføringen. Et viktig budskap var at dette ikke kommer av seg selv men krever aktivhandling og implementering av andre verktøyer og systemer enn de tradisjonelle igjennomføringsfasen (risiko-/usikkerhetsmatriser og usikkerhetsregister er de mest sentrale).Det ble påvist flere tilfeller av definerte tiltak som ikke hadde effekt eller ikke ble fulgt opp,noe som stiller spørsmål ved modning og holdninger hos de involverte aktørene. Dette har iflere tiår vært et viktig tema i olje og gass næringa i Nordsjøen og mye erfaring er overførtderfra. Likevel er det viktig å erkjenne at overføring til landbasert bygg- og anleggsnæring erkrevende av flere årsaker. Noen aktører har likevel lykkes med dette. Internasjonalt har denmest toneangivende forfatter og utvikler av ny kunnskap om usikkerhetsstyring i denneperioden vært David Hillson (2002). Han har spesielt fokusert nettopp på holdninger ogforutsetninger for vellykket implementering av usikkerhetsstyringen (Murrey-Webster ogHillson 2008). Hans tanker har påvirket utviklingen her hjemme gjennom at hans bidrag bleinkludert i de norske initiativene.PUS-prosjektet har påvirket mange norske bygg- og anleggsmiljø gjennom å endre ogprofesjonalisere de store offentlige byggherrenes systematikk for usikkerhetsstyring. Dette vili sin tur måtte følges opp av de andre aktørene. Prosjektet resulterte også i en rekkepublikasjoner som befester NTNU og Sintef posisjon i forhold til styring av usikkerhet. Enrekke myter om usikkerhet ble bekreftet og avkreftet (Johansen et al. 2012a), mellom annet atfokuset er operasjonelt og at usikkerheten blir sett på kun som trusler (Krane et al. 2011),behovet for et mer fleksibelt rammeverk identifisert (Johansen et al. 2012b), potensialet somverktøy for læring og forbedring ble bekreftet (Emkambaram og Johansen 2011), ogbetydningen av interaksjon mellom de sentrale rollene i prosjektet (Krane et al 2012).I likhet med Snowden og Boone (se over) har også det norske fagmiljøet observertbegrensninger i forhold til å løse komplekse oppgaver med de tradisjonelle virkemidlene ogmetodene. Klakegg, Torp og Austeng (2011) har summert opp mange års erfaring frausikkerhetsanalyser og påviser at det er en rekke dilemmaer og konflikter knyttet til forholdetmellom eksisterende metoder og det som søkes oppnådd. På den ene siden søkes presise svarog avanserte analyser, men på den andre siden krever brukervennlighet forenkling og intuitivforståelse. I den internasjonalt anerkjente rapporten Early Warning Signs in Complex Projecs(Klakegg et al. 2011) påviser forfatterne et viktig dilemma i forholdet mellom den økendekompleksiteten og etablert praksis: Dess større og mer komplekse prosjektene blir, dess merkreves formaliserte analyser og prosedyrer for kvalitetssikring. Dette står i kontrast til nyereforskning som viser at det trengs intuisjon og udefinerbar «magefølelse» for å kunne segjennom kompleksiteten. Disse dilemmaene illustrerer at eksisterende praksis har et godtstykke å gå før virkelig «beste praksis» er etablert.81