Muligheter for alle - Civita

Konkurranse og markedsdynamikk 125
klar forbindelseslinje mellom dette mer dynamiske synet på markeder
og konkurranse på den ene side, og det bildet man finner i litteratur
innen økonomisk historie.
Hovedsaken her er å forstå markeder som dynamiske prosesser.
Prosessen drives frem av tilbydere som konkurrerer om å tilfredsstille
eksisterende og potensielle kunders ulike og forandelige
behov på en måte som sannsynliggjør lønnsomhet. Markeder er i
dette perspektivet å betrakte som arenaer for konkurrerende, markedsrettet
verdiskaping. Markedets verdiskapende utfordring til
alle konkurrerende tilbydere består i hovedsak av å invitere til kontinuerlige
forsøk på å tilfredsstille eksisterende (kjente) og nye
(ukjente) behov på en stadig bedre måte. Gevinsten heter lønnsomhet
– og denne gevinsten er oppnåelig for mange, i motsetning til i
et null-sum-spill som en fotballkamp, nettopp fordi markedet mer
enn noe annet er preget av et nærmest ubegrenset antall muligheter
for differensiering. Men konkurransen er også en nådeløs domstol
– hvor kundene er dommere. Nye vellykkede innovasjoner kan til
og med true selve eksistensberettigelsen til gamle virksomheter –
en illustrasjon av det fenomen som Schumpeter kalte for «kreativ
ødeleggelse». Konkurranse i en åpen markedsøkonomi dreier seg i
hovedsak om differensiering gjennom innovasjoner: Konkurrerende
forsøk på å skape og gjenskape attraktive og merkbare forskjeller
i håp om å bli mer verdsatt av kundene. Lønnsomhet er derfor
nært forbundet med å tiltrekke og videreutvikle lønnsomme
kunderelasjoner basert på differensierende konkurransefortrinn.
Og risikoen for tap utgjør på tilsvarende måte en disiplinerende
kraft som tvinger frem avvikling eller omstilling for alle som ikke
lykkes med å drive lønnsomt.
Denne konkurransedrevne markedsprosessen skaper en insentivstruktur
– et belønningssystem – som stimulerer til produktiv virksomhet
for å tilfredsstille behov. Insitamenter som bygger opp om
og forklarer Adam Smiths metafor om «den usynlige hånd»: Den
spontane og dynamiske kraften som bidrar til å styre ressursbruken
i markedsøkonomien bort fra ikke-produktive anvendelser og over
til anvendelser som viser seg best egnet til å tilfredsstille markedets
mest verdsatte behov på en kostnadseffektiv måte. I så måte er det
også mer virkelighetsnært og fruktbart å betrakte markedsøkonomiens
såkalte «ressursallokerende egenskaper» som en dynamisk
egenskap, nærmere bestemt som en egenskap som i første rekke gir
mening når vi betrakter markedet som en konkurransedrevet prosess.