Muligheter for alle - Civita

98
Kapittel 4
asymmetrisk informasjon. USA’s helseindustri absorberer hele
14 % av BNP, sammenlignet med 10 % i Frankrike og Tyskland,
men uten å kunne vise til resultater som står i noe rimelig
forhold til forskjellen i ressursbruken. USA’s eksempel kan
neppe sies å være en effektiv løsning (Turner, 2001: s. 368).
• Av helt åpenbare grunner kan vi ikke forvente at markedsøkonomien
kan sikre en tilstrekkelig sosialt akseptabel fordeling
av økonomiske muligheter og resultater – og sikre en verdig
tilværelse for samfunnets svakeste. Like fullt ville det være
like urimelig å ikke verdsette markedsøkonomiens beviselige
store bidrag til å skape og spre velstand til det brede lag av
befolkningen – så vel nasjonalt som internasjonalt. Det er tross
alt markedsøkonomiens som skaper de verdiene som gjør det
mulig å skape et robust sosialt sikkerhetsnett for alle.
Det ville være en feilslutning å betrakte disse åpenbare begrensningene
som et problem, eller som noe «vi vet, men ikke liker».
Men, det ville være like feilaktig å forstå denne erkjennelsen av
markedsøkonomiens begrensninger som et «automatisk» forsvar
for en stor og dominerende statsmakt som griper inn på nærmest
alle områder av samfunnet. Både markedsøkonomien og de øvrige
grunnelementene i det liberale systemet krever et like skarpt kritisk
blikk på andre samfunnsinstitusjoners naturlige begrensninger –
spesielt gjelder det i forhold til samfunnets mest sentraliserende,
ensrettende og monopoliserende institusjon – staten.
På tilsvarende måte innebærer ikke erkjennelsen av markedsøkonomiens
begrensninger noen automatisk støtte til et slags sosialt
rettferdighetsideal, og enda mindre til ideen om å tilstrebe størst
mulig likhet i inntekt og levestandard. Det går en grense for hvor
langt man kan gå i forsøk på sosial utjevning før man ender opp i
en alvorlig overbelastning av markedsøkonomien som truer med å
sette økonomiens dynamiske vekstkraft helt ute av spill. Og, dersom
vi baserer oss på noen erfaringer i vår nære fortid fra land som
Sverige, Nederland og Storbritannia – foruten fra vårt eget land – så
inntreffer denne grensen lenge før vi med rimelighet kan snakke om
omfattende sosial utjevning i samfunnet. Mine egne preferanser,
basert på den virksomme friheten som det øverste sosiale mål, går
helt klart i retning av en lavere statskvote og et lavere skattenivå på
arbeidsinntekter kombinert med et robust og bærekraftig sikkerhetsnett
som gjelder alle. Et syn som i det store og hele tilsvarer det