Muligheter for alle - Civita

Institusjoner og verdier 237
fremtiden for seg. Konklusjonene kan ses som en blanding av indikativ
sentral planlegging, og noe fokus på bedring av generelle
rammebetingelser. Klokelig nok lot ikke Bondevik-regjeringen seg
lokke med på den indikative planleggingsdelen i sin politikk generelt,
og i sin plan for en helhetlig innovasjonspolitikk begrenset
denne fristelsen seg til å fokusere på «forskningsbasert innovasjon»
og «kommersialisering av forskning». I hovedsak valgte man i stedet
å rette søkelyset på å bedre de generelle rammebetingelsene,
hvilket noen har valgt å kalle en «passiv næringspolitikk». Den nye
Stoltenberg-regjeringens signaler går derimot i mer dirigistisk retning,
og Stoltenberg har tydeligvis ambisjoner om et «partnerskap
mellom næringslivet og det offentlige». I et innlegg i Dagsavisen før
valget var Stoltenbergs hovedbudskap at hadde det ikke vært for en
aktiv stat som gikk foran, og statlig eierskap i viktige selskaper så
ville det sett dårligere ut for norsk økonomi, og spesielt for industrien
(en anekdotisk analyse som det kan stilles store spørsmålstegn
ved). 88 Faren er derfor på nytt til stede for at vi får noen nye doser
med sentralistisk sammenblandingsøkonomi – det motsatte av det
vi trenger.
Et annet spørsmål er hva som skjer med den desentrale dialogen
om næringsutvikling? I det hele tatt kan det se ut som om den likeverdige
innovasjonsdialogen er mangelfull i Norge. Det kan ha
mange årsaker, men rent institusjonelt bringer dette opp spørsmålet
om funksjonsdyktigheten i vårt samlede politisk-institusjonelle
struktur. Er den egnet til å fremme et mangfold av mulighetsskapende
dialoger mellom næringsliv, forskning, utdanning og det
offentlige?
Noen andre stimulansemuligheter av generell natur
Finnes det andre områder hvor myndighetene kan gi verdifulle
impulser og stimulere til et mangfold av innovasjonsforsøk, og kanskje
til og med øke innovasjonsproduktiviteten? Her skal jeg kort
nevne to områder som sannsynligvis begge er av stor betydning.
For det første utgjør det offentliges rolle som innkjøper av varer
og tjenester en betydelig rolle i norsk økonomi. Denne rollen kan
stimulere til økt konkurranse og innovasjon på flere måter. For det
første gjennom anbud på offentlige oppdrag. Det er god grunn til å
tro at den linjen som her har vært ført i Bondevik-regjeringen i det
store og hele har vært vellykket. Den har opplagt stimulert til økt
konkurranse, og økt mulighetene for mindre bedrifter til å få opp-