Muligheter for alle - Civita

Noen sentrale utfordringer i norsk økonomi 271
Er flat skatt løsningen?
Et bemerkelsesverdig trekk ved utviklingen av det norske skattesystemet
i etterkrigstiden er at tyngdepunktet i politikken, representert
ved Arbeiderpartiet og Høyre, har bidratt til skape et skattesystem
som har vært langt mer fordelaktig for storkapitalister enn for
småkapitalistene. Sosialdemokratiets «partnerskap» med de store
bedriftene og deres fagorganiserte gjorde det mulig å innføre en selskapsskatt
på konkurransedyktige 28 % og samtidig introdusere
den håpløse delingsmodellen i skattereformen av 1992. Inntektsskatten
– skatten på arbeid – derimot har vært meget høy, og har
utviklet seg til det verre over tid. Etter skattereformen i 1992 var
høyeste marginalskatt på lønnsinntekter 48,5 %, i 2004 var den på
55,3 %, og ble i 2005 justert ned til 51,3 %. Dette regimet har naturlig
nok invitert til et betydelig «skattetilpasningsarbeid» over tid i
retning av utbytte heller enn lønn. Gjennom fjerningen av delingsmodellen
er dette problemet blitt noe mindre. En hovedproblemstilling
i vårt skattesystem er som Kåre Willoch har uttrykt det at «vi
har et skattesystem i Norge i dag som undergraver viljen til arbeid
ved at arbeid beskattes betydelig hardere enn kapital.» 113 Dette er
ingen trivialitet, verken i forhold til grunnleggende rettferdighetsprinsipper,
eller i forhold til de samfunnsøkonomiske konsekvensene:
• Spredt og desentralisert kapitalformasjon straffes og hemmes.
• Mulighetene som unge mennesker har til å bygge seg opp
startkapital til både bolig og i forhold til å starte opp egen
virksomhet undergraves på det sterkeste. Det siste forplanter
seg videre til et mer generelt kapitaliseringsproblem (som er
velkjent i norsk entreprenørskap) som igjen svekker sannsynligheten
for å lykkes med nyetableringer.
Et annet problem består i at skattesystemet vårt har skapt et internt
«skatteparadis» som heter fast eiendom. Kombinasjonen av formueskatt
på skattetakster som utgjør en liten fraksjon av reell markedsverdi
på fast eiendom, og det faktum at fast eiendom også er et
yndet låneobjekt som medfører fradrag på skatten for renteutgifter
har skapt en sterk skattefavorisering av investeringer i fast eiendom.
Konsekvensene er naturlig nok at vi over mange år har hatt en
tendens til å investere mye i bolig og fast eiendom – og tilsvarende
lite i finanskapital. Dermed hemmes også investeringer i annen
næringsvirksomhet – uansett om finanskapitalens fremstår som