Muligheter for alle - Civita

28
Kapittel 1
ulike manifestasjoner og karakteristika, og hvordan vi kan redegjøre
for og måle økonomisk vekst på en holdbar og relevant måte. Når vi
har fylt ut denne innledende bakgrunnskulissen, har vi en referanseramme
for en nærmere analyse av drivkreftene bak økonomisk vekst,
samt en referanseramme for å identifisere noen av disse drivkreftenes
viktigste sosiale, institusjonelle og kulturelle forutsetninger.
Fravær av økonomisk vekst som samfunnsproblem
Det fraværet av økonomisk vekst som jeg vil konsentrere meg om
her er ikke de kortsiktige konjunkturelle stagnasjons- og kontraksjonsfasene
i vår økonomiske utvikling. Det er heller ikke her tale
om de dyptgripende depresjonene slik vi kjenner dem fra deflasjonsperioden
på 20-tallet, den store internasjonale depresjonen på
30-tallet, eller for den saks skyld stagflasjonskrisen på 70-tallet eller
de finansielle krisene på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90årene
(den såkalte «bankkrisen» som den ble kalt i Norge). Jeg vil
heller rette oppmerksomheten mot et strukturelt betinget fravær av
vekst. Denne typen er til sammenligning med de mer konjunkturelt
betingede variantene både mer langsiktig, mer moderat, men ikke
nødvendigvis mindre dyptgripende, fordi den berører dypereliggende
svakheter i økonomiens funksjonsmåte. Det er også grunn til
å hevde at de strukturelle vekstproblemene er de viktigste i vår tid.
Det skyldes ikke bare at de har en tendens til å være mer seiglivete,
men også at de synes å øke i betydning i en åpen og global verden
som stiller stadig større krav til fleksibilitet og forandringsdyktighet.
De strukturelle økonomiske problemene er også de mest komplekse
og samtidig de minst vel forståtte. Når vi betrakter fraværet
av økonomisk vekst i dette strukturelle lyset som et samfunnsproblem
vil vi straks oppdage at de problemene det er tale om faktisk
også oppstår lenge før vi kan registrere reell økonomisk stillstand
eller tilbakegang.
I mange land i vår samtid, og Norge er ikke noe unntak, blir samfunnsproblemene
synlige og vedvarende så lenge et land opererer
med lavere enn rundt 2 % årlig realvekst i BNP per innbygger. Vedvarende
«lav-vekst» på under dette nivået har en tendens til å skape
stadig høyere arbeidsløshet, underskudd i de offentlige finanser, og
en generell erosjon i fellesskapets økonomiske evne til å levere de
forventede offentlige velferdsgodene. Politikernes «svar» på dette
er en gradvis økende skattebyrde, noe som i sin tur bare svekker