Muligheter for alle - Civita

212
Kapittel 8
antas å sette stadig større krav til endringsdyktighet og produktiv
fleksibilitet enn noen gang før. Uansett om vi liker det eller ikke så
utgjør globaliseringen en sterk endringskraft som vi ikke kan flykte
unna. Det betyr imidlertid ikke det samme som at vi ikke har noe
valg. Det har vi i aller høyeste grad, og med Norges spesielt gunstige
makroøkonomiske utgangspunkt, så er det opplagt at valgmulighetene
våre er reelle.
Mitt utgangspunkt er også å erkjenne så tydelig som mulig at vi
mennesker er begrensede vesener. Vi besitter svært begrenset informasjon
om alle detaljerte forhold som i praksis er bestemmende for
vår økonomiske utvikling. Samtidig er det nettopp denne begrensningen
som gjør at vi hele tiden kan tenke nytt, oppnå ny innsikt,
ny kunnskap, eksperimentere, prøve og feile, og forhåpentligvis
også derigjennom lære oss til å mestre våre menneskeskapte omgivelser
og en fremtid preget av et uunngåelig element av usikkerhet.
Den mer offensive tolkningen av denne grunnbetingelsen er at vi
takket være den samme begrensningen også hele tiden har en kapasitet
og en evne til å forestille oss, teoretisere, konseptualisere,
skape, og realisere noe nytt, bedre og mer verdifullt enn det bestående;
det vil si gjennomføre vellykkede innovasjoner. Derfor kan vi
også velge å si som Karl Popper en gang uttrykte det: «Fremtiden
er åpen, og nettopp derfor er også optimisme en plikt.»
Det er liten tvil om at de mest vellykkede institusjonene som vi
har erfaringer med gjenspeiler en insitamentstruktur som stimulerer
og oppmuntrer til produktiv utnyttelse av åpne oppdagelsesprosesser.
Dette er den essensielle og dynamiske beskrivelsen av det autonome
mangfoldet av uavhengige institusjoner som særpreger det
liberale systemet. Det liberale systemet er særpreget ved å romme
et mangfold av institusjoner som nettopp baner veien for åpne oppdagelsesprosesser.
I virkeligheten er dette også det bærende liberale
argumentet som favner alle de fire grunnpilarene i det liberale systemet.
Her finner vi den mest distinkt differensierende karakteristikken
av både rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det
uavhengige sivile samfunnet – satt opp mot sine motsetninger.
Muligheten for å dra størst mulig nytte av det liberale systemets
åpne oppdagelsesprosesser er videre kritisk betinget av at vi sikrer
alle grunninstitusjonenes uavhengighet og integritet – og sikrer det
mot alle former for maktkonsentasjon og samrøre. I utvidet forstand
gjelder den samme kritiske betingelsen i stor grad i forhold til
alle de mindre elementene i det liberale systemet. Først når denne
betingelsen er tilfredsstilt kan vi i egentlig forstand snakke om et