Muligheter for alle - Civita

Et panorama over vår økonomiske utvikling 65
1973–2001: Sakte men sikkert åpner veien seg opp mot en friere, åpnere
og mer nyskapende fremtid
Selv om det her ikke er tale om noen fullstendig analyse av historien
om den økonomiske utviklingens suksesser og fiaskoer, så er
det likevel rimelig å hevde at den politiske utviklingen øver en
betydelig innflytelse på resultatet, gjennom å skape ulike typer
rammebetingelser for økonomisk verdiskaping. Og politikk dreier
seg i stor grad om utfallet av en kontinuerlig konkurranse mellom
ulike ideer om hvilke rammebetingelsene vi skal ha. I et åpent samfunn
har vi alltid et valg. Men valgene vi foretar vil alltid være farget
av vår forståelse av hvilke ideer vi tror vil gi de beste resultatene.
To av det forrige århundrets største og mest markante sosialøkonomer,
Ludwig von Mises og John Maynard Keynes, var sterkt
uenige på mange punkter, men de var likevel enige på ett punkt: I
det lange løp er det ideene som styrer utviklingen, og lite annet.
Keynes minneverdige utsagn i The General Theory om at «selv praktiske
menn som ikke vil vedkjenne seg å være påvirket av noen, er
som regel ikke noe annet enn en slave av ideene til en eller annen
ubrukelig økonom» (Keynes, 1964 [1936]: s. 383) beskriver godt det
jeg tenker på her, selv om jeg foretrekker Mises’ dypere og mer filosofiske
forståelse 20 år senere i Theory and History: «Den essensielle
historien om menneskeheten er i virkeligheten ideenes historie»
(Mises, 1969 [1957]: s. 187).
Det mest meningsfylte som kan sies på et overordnet nivå om de
siste 30 årene er etter min mening ikke å referere til periodens relativt
moderate økonomiske vekst (hvilket fremgår tydelig av figur
2.1 og tabell 2.2.). Det er heller ikke det velkjente faktum at Norges
oljestimulerte økonomi i 2004 hadde inntatt førsteplassen i verden
målt i kjøpekraftjustert BNP per innbygger (dels en konsekvens av
lavere kurs på amerikanske dollar i forhold til norske kroner), og
som det beste landet å bo i (UNDP, Human Development Report
2005). Det er langt viktigere å reflektere over det paradigmeskiftet
som har skjedd i vår økonomiske forståelse i denne perioden.
Setter vi det litt på spissen kan vi med en viss berettigelse si at
«Keynes tidsalder», preget av stor tro på politisk finstyring og stimulering
av økonomien gjennom finanspolitikk kombinert med en
intervensjonistisk næringspolitikk, på mange måter ble avsluttet
etter erfaringene med stagflasjon på 1970-tallet, og ble avløst av
«Hayeks tidsalder», oppkalt etter den liberale økonomen og politiske
filosofen Friedrich A. Hayek (Nobelprisvinner i 1974). For å
forstå dette paradigmeskiftet er det naturlig å starte med den selv-