Muligheter for alle - Civita

Et panorama over vår økonomiske utvikling 63
Industrial State (Galbraith, 1972 [1967]). Det var også på denne tiden
to sosialistiske amerikanske økonomer, Paul Baran og Paul Sweezy
langt på vei hevdet at Marx hadde fått rett i at kapitalismen må ende
i en «monopolkapitalisme» – og ville bryte sammen på grunn av iboende
selvmotsigelser (Baran & Sweezy, 1975 . [1966]).
Men gjenoppbyggingens industrielle oppsving hadde også helt
andre kjennetegn. Noen felles utviklingstrekk er det lett å spore i de
vestlige landenes sterke oppsving. Ett av dem er mer stabile makroøkonomiske
rammebetingelser, nasjonalt og internasjonalt. Men
først og fremst er det den frie verdenshandelens come-back som
dominerer bildet, mye takket være Marshall-hjelpens betingelser
samt opprettelsen og videreutviklingen av handelssamarbeidet
gjennom GATT, EF og EFTA. Verdenshandelen, målt i eksportvolum
av varer, økte med bemerkelsesverdige 7,88 % i gjennomsnitt
per år, langt sterkere enn BNP, og for Vest-Europa under ett med
8,38 % per år (Maddison, 2001). Dermed nådde verdenshandelen
mot slutten av perioden på nytt opp på det samme nivået i forhold
til BNP for verdensøkonomien som i 1913 (rundt 21 %), etter å ha
nådd sin laveste nivå i 1938 på kun 8 % (det vil si lavere enn i 1870).
Denne kraftige veksten må også forstås som et tegn på forløsning
av de latente handelsmulighetene som ble undertrykket så sterkt i
mellomkrigstiden.
Det synes å være et generelt trekk etter krigsperioder at mange
land har en tendens til å dra med seg mange av krigstidens økonomiske
modeller og ideer langt inn i den etterfølgende fredstiden.
Krigsøkonomien er ofte preget av et sosialistisk-korporativistisk
økonomisk regime, hvor statens rolle er dominerende, hvor den private
eiendomsretten delvis er satt ut av spill, hvor statlig regulering
av priser, produksjon og handel er omfattende – i korthet en kommandoøkonomi,
hvor tilbudssideaktørene i større grad spiller rollen
som statsfunksjonærer enn som frie entreprenører og næringsdrivende.
Som Mises advarte mot allerede på 1920-tallet, og som
Hayek, Hoff med flere har advart mot senere, er dette den sikre vei
til økonomisk ødeleggelse, og en tragedie for både friheten, demokratiet
og rettstaten. Det som i ettertid må betraktes som oppsiktsvekkende
er hvor lenge mange land, med de sterkeste demokratiske
tradisjoner, som Norge, Sverige og Storbritannia, faktisk holdt
fast ved et økonomisk reguleringsregime med store innslag av
statsstyring og planøkonomi. For Norges del er det god grunn til å
stille spørsmålet om hvor alvorlig vår økonomiske utvikling i etterkrigstiden
ble satt tilbake, i relativ forstand, på grunn av de mange