Muligheter for alle - Civita

Innovasjon og produktiv kreativitet 195
vanskelig å unngå den foreløpige konklusjon at det på nytt er den
virksomme friheten, og spesielt hvordan vi kan styrke og utvide
alles virksomme frihet, som spiller hovedrollen i vekstutfordringens
drama. Hvis vi nok en gang tillater oss å trekke veksler på
Schumpeters lignelse om Hamlet og den danske prinsen, så gjør vi
klokt i å sørge for at den danske prinsens rolle ikke bare blir spilt,
men til og med blir spilt med en god porsjon markedsinnlevelse og
skapende engasjement.
Min tese er derfor at produktive innovasjoner essensielt er resultatet
av et fruktbart samspill mellom et mangfold av mennesker
som selv velger, og som gis anledning til å utfolde sin virksomme
frihet gjennom kreativitet, eksperimentering og kontinuerlige forsøk
på å skape noe nytt og mer verdifullt. Dette samspillet er videre
kritisk avhengig av en infrastruktur som skaper gode betingelser
for alle til utfolde sine kreative evner og anlegg og som stimulerer
til at den virksomme friheten får produktive konsekvenser. Denne
infrastrukturen kan kalles for den virksomme frihetens infrastruktur
– et dynamisk liberalt system som hele tiden fornyer og forbedrer
markedsøkonomiens rammebetingelser og funksjonsmåte. Det
dreier seg i stor grad også om hvordan vi kan videreutvikle og forbedre
de institusjonene og verdiene som markedsøkonomien
betinger for å skape fremtidig vekst. Det temaet vil bli nærmere
belyst i neste kapittel.
Liberale løsninger kan ikke tilby noen kollektive trylleformler.
Det liberale systemet er tvert imot kjennetegnet ved et fravær av
slike. Men det som finnes er ikke så uvesentlig; den virksomme friheten
og det personlige ansvaret. Liberale løsninger innebærer alltid
at vi i vår søken etter forbedringer og fremgang raskt kommer
til et punkt hvor vi både må akseptere og erkjenne at det i stor grad
kommer an på hver og en av oss, og hvordan vi velger å bruke frihetens
muligheter. Og det er kanskje ikke så «passivt» som noen lett
lar seg friste til å påstå. Det er i hvert fall ikke snakk om «passivitet»
når vi taler på vegne av enkeltindividets frihet og personlige
ansvar. Det personlige ansvaret er det som sagt vanskelig å finne en
erstatning for. Dessuten må vi kunne forvente at det hviler et spesielt
ansvar på alle som har et lederansvar, så vel i næringslivet som
i resten av samfunnslivet. Hvis ikke tilstrekkelig mange næringslivsledere
forstår innholdet i den norske innovasjonsutfordringen, så
kan vi heller ikke forvente at norsk økonomi vil lykkes særlig godt
med å mestre fremtidens stadig mer dynamiske markedsutfordringer.