Muligheter for alle - Civita

Institusjoner og verdier 247
den statlige detaljreguleringen utgjør overfor kommunene. Hovedsaken
er at de fleste kommuneoverskridende løsninger til det felles
beste også krysser fylkesgrensene. Kanskje ikke alltid så åpenbart
som tilfellet er mellom Oslo og Akershus, men allikevel tydelig nok.
Stikkord her er høyere utdanning, sykehus, kollektivtransport,
annen kommunikasjonsinfrastruktur, og naturligvis også den regionale
næringsutviklingsdialogen. Den nåværende fylkeskommunestrukturen
har vist seg utilstrekkelig i forhold til å favne de nevnte
områdene på en måte som både er relevant og demokratisk
meningsfull.
På dette området er det nok også mye å lære av regionale inndelinger
i Europa for øvrig. Danmark har blant annet nylig gått over
til en større regioninndeling, med fem regioner i alt. Det er ikke
vanskelig å forestille seg at Norge for eksempel kan deles inn i 5 til
7 større regioner. Gevinstene er i tillegg til lavere administrasjonskostnader
for befolkningen, at et større regionalt perspektiv langt
tydeligere åpner opp mulighetene for å gjennomføre tiltak og investeringer
som gjør det mulig å ha større fokus på det felles beste, i
stedet for på små geografiske særinteresser og snevre perspektiver.
Det er til og med mulig å forestille seg at den vanlige problemfokuseringen
i et status quo perspektiv (fordelingskamper) gjennom en
slik regionalreform har langt større sannsynlighet for å oppveies av
en motsvarende mulighetsorientering (verdiskapende utvikling).
Tiden er overmoden for forandringer på dette området.
Revitalisering av det nasjonale demokratiet
Kåre Willoch har nok helt rett i sine gjentatte påpekninger av at den
hyppige forekomsten av mindretallsregjeringer i Norge har hatt en
utilsiktet negativ innvirkning på vårt folkestyre i flere betydninger.
En av dem er å vanskeliggjøre styringsdyktige regjeringer. En
annen er å utydeliggjøre hvem som kan stilles til ansvar for konkrete
politiske saker. En tredje faktor har vært å gi et usedvanlig
stort spillerom for uansvarlig populisme. Men, som det siste stortingsvalget
har vist så er ikke dette nødvendigvis et evigvarende
problem, som ikke politikerne selv kan gjøre noe med – og som ikke
minst velgerne kan legge grunnlaget for å minimalisere. Institusjonelle
løsninger i retning av partifusjoner (som Willoch har indikert
som en løsning) eller overgang til enmannskretser basert på prinsippet
om «first past the post» som i Storbritannia er det vanskelig
å forestille seg gjennomført i Norge.