Muligheter for alle - Civita

280
Kapittel 10
til å maksimere alles virksomme frihet og muligheter for å leve selvvalgte
liv gjennom rettferdige prosesser som respekterer individets
ukrenkelige egenverdi.
For liberale er friheten en dynamisk oppgave – den kan aldri bli
en arrivert tilstand. Videreutviklingen av liberale samfunn forutsetter
en aktiv liberal reformisme – og er utenkelig uten kontinuerlige
forbedringer i møte med nye samfunnsutfordringer. Verden forandrer
seg hele tiden, og tidligere velfungerende institusjonelle strukturer
kan lett bli dysfunksjonelle hvis de ikke justeres og forbedres
i takt med utviklingen. Det er også en grunn i seg selv til å innta en
særlig skeptisk holdning til alle former for selvtilfreds konservativisme
– også av den sosialdemokratiske varianten. Moralen er at
frihetens infrastruktur vil forvitre hvis ikke mange nok tar et ansvar
for å vedlikeholde og videreutvikle den – basert på grundighet,
kompetanse og en grunnleggende forståelse av den liberale reformismen
som et imperativ for sosial fremgang. Men, statsskrekk er
ingen gunstig utgangsposisjon for å ta fatt i slike oppgaver. Det er
det heller ingen grunn til – forskjellene mellom en liberal rettstat og
en maktsentraliserende og dominerende stat er omtrent like store
som forskjellene mellom natt og dag.
Demokratisk revitalisering – eller demokratisering av
demokratiet
En sterk liberal stat er ikke en stat som griper inn og vil styre alt –
men en stat som beskytter integriteten til de fire grunnpilarene i det
liberale systemet. Den liberale staten lar seg ikke føye av gruppeegoisme
og særinteresser, og forsøker fremfor alt ikke å dominere
samfunnet. En liberal stat er sterk på en helt annen måte, kjennetegnet
ved å konsentrere seg om å legge forholdene best mulig til rette
for å øke og styrke borgernes virksomme frihet. Dette er en stat som
hviler på rettstatens prinsipper om maktspredning, likhet for loven,
og som garanterer visse umistelige friheter og demokratiske rettigheter.
Det er ganske misvisende å karakterisere den liberale staten
som en «passiv stat» – det er tvert i mot den mest produktive statsmodellen
av alle! Den som skaper de mest aktive samfunn. Den
liberale staten skal ivareta, utvikle og forbedre nettopp de funksjonene
som staten er best egnet til. Den holder seg unna sosiale tapsprosjekter,
og frigjør dermed en tilsvarende skapende energi i det
øvrige samfunnet som helhet – ikke bare i markedsøkonomien!