Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

Da muslimene til slutt nådde
Tabuk, oppdaget de at romerne
hadde trukket seg tilbake i redsel
over det mirakelet som reddet
muslimene.
Da hæren kom tilbake til
Medina, gikk Profeten (Gfvmh)
i moskeen og takket Gud og ba.
“I Guds, den Barmhjertiges,
den Nåderikes navn.
Gud tilhører herredømmet
over himmel og jord.
Han gir liv og død.
Dere har utenom Gud ingen
venn og hjelper.
(Koranen 9,117)
Profeten (Gfvmh) var nå den
mektigste høvding i hele Arabia.
Da avgudene ble knust i
Ka’bahen kom de fleste andre
arabiske stammene og erklærte
seg som muslimer.
Tiden kom for den årlige
pilgrimsreisen, og Profeten
(Gfvmh) gjorde kjent at han
selv ville dra avsted. Fra hele
Arabia kom stammene for å bli
med, og da de kom fram til
Mekka, var det tretti tusen
muslimer som leiret seg rundt
byen. Profeten (Gfvmh) var
dypt beveget da han så alle
pilgrimene og husket den
gangen de var få og forfulgte.
På reisen ba alle pilgrimene
den bønnen Profeten (Gfvmh)
hadde lært dem etter at han
selv hadde lært den av
erkeengelen Gabriel. Dette var
bønnen Abraham ba da han og
Ishmael hadde fullført byggingen
av Ka’bahen:
“Her er jeg, O Gud, din tjener.
Her er jeg, Ingen er Din like,
her er jeg.
All lovprisning og velsignelse
og herredømme tilhører Deg!
Ingen er Din like!”
Etter ti dager marsjerte alle
pilgrimene ved solnedgang
gjennom det passet der de
hadde kommet den dagen de
erobret Mekka. Foran Ka’bahen
sto Profeten (Gfvmh) og ba før
de alle gikk sju ganger rundt den
og ba bønnene med høy stemme.
Deretter vendte de seg liksom
Abraham mot Barmhjertighetens
fjell ved ‘Arafa, og Profeten
(Gfvmh) red opp på sin kamel.
Fra fjellet ledet han folket i
bønn og talte til dem. Denne
talen kalles “Avskjedsprekenen”,
for det var siste gang Profeten
(Gfvmh) prekte for dem.
Han ba muslimene ta sin
vegledning fra Koranen og fra
Profetens eget eksempel. Det
skulle for alltid være slutt på
blodhevn blant dem, renter ble
forbudt og eiendom skulle
respekteres. De skulle huske at
muslimene var hverandres
brødre og søstre. Profeten
(Gfvmh) sa, “Jeg overlater dere
to ting. Hvis dere holder fast på
dem, blir dere frelst. De er
Guds bok og Profetens ord. Har
jeg gitt dere budskapet?”
Folkemengden ropte, “Ved
Gud, ja!”
Profeten (Gfvmh) avsluttet
slik: “O Gud! Vær mitt vitne!”
“I Guds, den Barmhjertiges,
den Nåderikes navn.
.. I dag har de vantro oppgitt
håpet om å rå med deres
religion.
Så frykt dem ikke, men frykt
Meg!
I dag har Jeg fullbrakt deres
religion,
og fullbyrdet Min nåde mot
dere,
og godtatt Islam som religion
for dere.”
(Koranen 5, fra 4-5)
Muslimene forsto av dette at
Profetens død var nær, og de
begynte å gråte.
Så vendte de tilbake til
Mekka, til Muzdalifah. Her
samlet de sammen småsten
som de tok med til Mina dagen
etter. Ved Mina sto de foran
den store klippen som er reist
til minne om Abrahams kamp
mot djevelen. Da Abraham
skulle ofre sin sønn, tok han
stener og kastet mot djevelen
som ville friste ham til ulydighet.
Siden dengang er dette
blitt en del av ritualet for
muslimene, som minner seg
selv på at de også må kjempe
mot djevelen når han vil friste
dem til ulydighet mot Gud.
Da de hadde kastet steinene,
ofret de sauer og kameler og ga
mat til de fattige. Slik mintes de
Abrahams villighet til å ofre
Ishmael, som Gud reddet ved å
gi Abraham en sau å ofre i
sønnens sted. Så klippet de hår
og negler og skiftet av seg de
hvite klærne og tok på seg vanlig
tøy for å vise at de nå vendte
tilbake til hverdagen. I tre dager
ble muslimene ved Mina før de
forberedte hjemreisen.
Profeten (Gfvmh) besøkte
også graven til sin trofaste
Khadijah før han dro til Medina.
Han visste det var siste gangen
han var i Mekka, for han hadde
fått denne åpenbaringen fra
Gud mens han var på pilgrimsreisen:
“I Guds, den Barmhjertiges,
den Nåderikes navn.
Når Guds hjelp kommer, og
seieren,
og du ser menneskene tre inn
i Guds religion flokkevis,
- lovpris da Herren, og be
Ham om tilgivelse!
han er full av miskunn.”
(Koranen 110, 1-3)
110