Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

seg sine fine silkeklær og sine
juveler og ga alt til Channa og
ba ham ta det med tilbake til
kongen sammen med hesten.
En asket kunne ikke bruke slikt
utstyr. Så tok han sverdet sitt
og skar av seg sitt lange sorte
hår. Og til slutt tok han på seg
en oransjefarget munkekappe,
tok frem tiggerskålen han
hadde med og befalte Channa å
vende tilbake til Kapilavastu.
Men Channa ville ikke gå i
fra ham. “Hvordan kan jeg
fortsette å leve i palasset når du
ikke er der?” spurte han. “La
meg følge deg.”
Men Siddharta svarte nei.
“Ta klærne mine og juvelene og
gi dem til min far og si ham og
si til min hustru at de ikke skal
bekymre seg for meg. Jeg går for
å søke enden på all lidelse, den
som er knyttet til alderdommen,
sykdom og død. Så snart jeg har
nådd mitt mål, kommer jeg
tilbake for å lære både min far,
min hustru, min sønn og alle
det samme. Da vil alle kunne nå
den fullkomne gleden.”
Til slutt ga Channa etter.
Men nå ville ikke hesten gå.
Siddharta måtte snakke lenge
med Kantaka før den lot seg
overtale til å forlate prinsen. Da
den hadde gått bare et lite
stykke, snudde den seg og så
etter sin herre, og Channa måtte
bruke lang tid for å få den til å
gå videre. Da de endelig forlot
Siddharta, rant det tårer fra
hestens øyne, og ikke lenge etter
døde den av et knust hjerte.
LÆRETID
Med alle bånd brutt til sitt
tidligere liv begynte Siddharta
sitt liv som omvandrende
asket. Til alle tider har det i
India vært mennesker som har
vandret omkring uten annet
enn sine klær og sin tiggerskål.
De levet av det de fikk og sov
der de fant ly. Siddharta fulgte
bare et gammelt mønster når
han vandret omkring slik. Folk
kjente ham nå som en hellig
mann, men de visste ikke hvem
han var. Han kalte seg bare
Gautama.
Så kom han engang til
hovedstaden i Magadha,
Rajagriha. Der la noen merke til
hvor kongelig han førte seg, og
de fortalte kong Bimbisara om
ham. Da kongen hørte at mannen
kalte seg Gautama, forsto
han øyeblikkelig at det måtte
være sønnen til hans venn og
nabo kong Suddhodana. For
ryktene om prinsens flukt
hadde også nådd kongen i
Magadha. Kong Bimbisara dro
straks ut for å se etter
Siddharta, og da han fant ham,
spurte han ham rett ut: “Hva er
det du driver på med? Hvorfor
går du omkring på denne måten?
Har du kranglet med din far?”
Og han bønnfalt Siddharta
at han skulle gi opp dette
asketiske livet. Han tilbød ham
til og med sitt halve kongerike
hvis han ville slå seg til ro i
Magadha. Men Siddharta bare
takket ham og sa at han kunne
ikke det. Han brukte lang tid
på å forklare kongen hvilken
oppgave han hadde pålagt seg
selv, og tilslutt måtte kong
Bimbisara la ham gå.
SEKS PRØVEÅR
Det første Siddharta gjorde,
var å lete opp den vise mannen
som hadde forutsagt hvilken
veg prinsen kom til å følge
allerede mens han var en baby.
Mannens navn var Kondanna,
og han levde sammen med fire
andre menn som også søkte
sannheten og var omvan-
drende asketer. Siddharta
sluttet seg til disse mennene, og
alle seks holdt siden sammen
og vandret sammen i flere år.
Han søkte også visdom hos
flere forskjellige lærere. De
mest kjente lærere i India på
den tiden var Alara Kalama og
Uddaka Ramaputta. Både Alara
og Uddaka sa etter en tid at de
hadde lært Siddharta alt det de
selv kunne, og at han nå burde
overta som lærer etter dem.
Men Siddharta selv sa: “Er
dette alt dere kan lære meg?
Kan dere ikke lære meg hvordan
jeg skal slippe døden,
sykdommer og alderdom?”
“Nei,” svarte begge to. “Vi kan
ikke lære deg det vi ikke vet
selv. Ingen i hele verden kan
det du søker.”
Sammen med de andre fem
asketene fortsatte han å vandre
omkring, og hele tiden passet de
på å spise veldig lite, sov lite,
satt mange timer ubevegelige og
forsøkte å temme kroppens
behov for å nå indre innsikt.
Siddharta overgikk de andre
også i disse øvelsene. De fem
mennene sa til hverandre:
“Aldri har vi sett noen være
mere besluttsom enn denne
mannen. Han gir aldri opp.
Hvis noen noengang kommer
til å nå målet, må det bli han.
La oss holde oss nær ham, slik
at vi kan lære av ham når han
opplyses om den rette veg.”
Siddharta ble tynnere og
tynnere. Kroppen mistet farge
og ble dekket av støv og skitt.
Til slutt minnet han om et
skjelett! Men han ga ikke opp. I
seks år drev han slik rovdrift
på seg selv. Han var tjueni år
da han forlot sitt hjem, og nå
var han trettifem. Da tenkte
han en dag: “Er jeg nå nærmere
målet enn jeg var for seks år
siden? Eller er jeg fremdeles
like uvitende? Da jeg var en
58