Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

ham med et kar i hendene.
“Dharmaputra,” sa han: “i
dette karret vil du finne så mye
mat dere trenger to ganger om
dagen, en gang om morgenen
og en gang om aftenen. Ta imot
den og ta godt vare på den.”
Draupadi var lykkelig for
gaven. Nå kunne hun gi brødrene
mat uten å koke i det
hele tatt!
I Hastinapur var Duryodhana
fremdeles misfornøyd.
Han ønsket enda mere lidelser
for sine fettere. Så en dag så
han en ny sjanse. Durvasa var
en meget hellig mann, men
kjent for å være svært hissig.
En dag kom han til Hastinapur.
Da sa Duryodhana til ham:
“Mine fetre bor i
Kanyakaskogen. De ville bli
meget glade om du dro ut og
besøkte dem.”
Durvasa syntes det var et
godt forslag. Han dro av sted,
sammen med et følge på flere
hundre av sin følgesvenner.
Duryodhana visste godt at
pandavene ikke ville kunne
servere mat til så mange mennesker,
og da ville Durvasa bli
rasende og sannsynligvis forbanne
dem. Det ga Duryodhana
stor glede å forestille seg dette.
Durvasa nådde frem til
pandavenes hytte om ettermiddagen.
Draupadi ønsket dem
velkommen og sa: “Pandavene
kommer om en stund. Sett dere
ned så lenge.”
“Jeg vil ikke sitte ned nå,
mine disipler og jeg går ned til
elven for å bade. Ha mat ferdig
til oss når vi kommer tilbake.”
Durvasa gikk, og Draupadi
satte seg fortvilet ned. Solgudens
kar var allerede tømt for
morgenens mat, og i den ville
det ikke bli mere mat før kvelden
kom. Hva skulle hun
gjøre? Durvasa kom til å bli
rasende og forbanne dem, og
de hadde nok lidelser som det
var. Hun ønsket ikke å føre
mere ondt over dem.
“O Krishna! Hva skjer med
oss nå?” brast det ut av henne
mens hun gråt.
Da så hun plutselig en
skygge i døråpningen. Hun så
opp, og der sto Krishna.
“O Krishna, du kommer når
jeg trenger deg mest.”
“Hva er i vegen?”
“Jeg er i en forferdelig
situasjon,” svarte hun og fortalte
hele historien.
Krishna smilte og sa: “Ja, det
blir ille når Durvasa kommer
tilbake og ser at du ikke har et
måltid ferdig til ham og hans
disipler. Hva vil du gjøre?”
“Ikke gjør narr av meg. Jeg
ber jo deg om hjelp.”
“Javel. Gå å hent karret.”
“Hvorfor det?”
“Fordi jeg ber deg om det,”
var Krishnas svar.
Draupadi ba ham forklare
det, men Krishna bare smilte.
Så hentet hun karret. Krishna
tok det i hendene og så så nøye
ned i det.
“Ah,” sa han, “det er enda
ett riskorn igjen i det.”
“Ikke gjør narr av meg,” ba
Draupadi igjen. “Hva gagn har
jeg av ett riskorn?”
“Kvinnfolk!” utbrøt Krishna.
“Så utålmodige dere er bestandig.”
Han tok riskornet ut og
svelget det. Så sukket han mett
og tilfreds, som om han hadde
spist et stort måltid.
Akkurat da steg Durvasa og
hans folk nettopp opp av elven.
Og plutselig var de slett ikke
sultne lenger. De følte seg like
mette som om de hadde spist et
stort måltid. Durvasa stoppet
opp og rynket pannen mens
han tenkte. “Hva kan være
meningen med dette?” undret
han. Så forsto han at dette var
Krishnas verk. Han innså også
at han ikke skulle bedt
Draupadi om mat til så mange
menn. Hvor skulle hun tatt
maten fra? Han innså sin feil og
ristet på hodet.
På tilbakevegen til byen
møtte Durvasa pandavene. Til
dem sa han: “Si til Draupadi at
vi ikke trenger noe mat. Vi
reiser videre.”
Enda en gang hadde
Krishna kommet Draupadi til
undsetning.
ARJUNA OG KIRATA
De tolv årene i eksil var
nesten omme. Brødrene satte
seg ned for å planlegge det
trettende året. Det ville bli det
viktigste og vanskeligste året.
“Før det trettende året
begynner,” sa Dharmaputra,”
vil jeg at du, Arjuna, drar til
Himalaya. Der skal du hente
Shivas våpen.”
“Trenger vi det?” spurte
Bhima.
“Ja, for Duryodhana kommer
til å nekte å gi oss tilbake
kongeriket. Vi må sloss for å
vinne det. Det er jeg viss på.”
Draupadi var forferdet.
“Dere blir drept alle fem,”
utbrøt hun. “Fetrene deres er
mektige og har en stor hær.
Dere har ingen ting.”
“Vi har venner som vil hjelpe
oss,” svarte Dharmaputra.
“Vi må ha Krishna på vår
side,” sa Arjuna.
Bhima var enig. “Ja, med
Krishna kan vi vinne hvilken
som helst krig.”
“Alt dette planlegger vi
siden,” mente Dharmaputra.
“Arjuna må dra med en gang
og komme tilbake med våpenet.”
Neste dag tok Arjuna avskjed
med Draupadi og brødrene,
og etter mange eventyr
37