Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

noen lotusblader og sto helt
stille. Men Jujaka, som ikke så
barna noe sted, begynte å bebreide
Vessantara. “Du sier du
vil gi meg en gave, men du har
allerede tatt den tilbake!”
Prinsen forsto at barna
hadde gjemt seg. Han gikk ned
til lotusdammen og ropte på
sønnen. “Kom, kjære sønn!
Gjør som jeg sier. Bli den båten
som bærer meg over gjenfødslenes
hav. Når jeg er fremme,
vil jeg bringe resten av verden
over sammen med meg.”
Gutten hørte farens stemme og
tenkte: ”La brahminen gjøre
med meg hva han vil. Jeg vil
ikke være ulydig mot min far.”
Han rettet seg opp, fjernet
lotusbladet fra hodet sitt og
vasset i land. Så falt han ned og
grep om den høyre foten til sin
far og hulket og gråt. “Hvor er
din søster, min sønn?” spurte
faren. Men gutten bare ristet på
hodet og svarte: “Når folk er i
stor fare, pappa, da tenker de
bare på seg selv!” Da forsto
Vessantara at sønnen ikke ville
forråde sin søster, og han ropte:
“Aller kjæreste datter, kom.
Kom og vær min båt som bærer
meg over forgjengelighetens
hav. Når jeg har nådd bortenfor
fødslenes strand, skal jeg befri
verden og alle dens guder.” Da
tenkte også hun: “Jeg vil ikke
være ulydig mot min far!” Hun
vasset opp av dammen og
kastet seg ned for faren og grep
om ankelen hans og gråt.
Men prins Vessantara løftet
dem opp, trøstet dem og sa:
“Den største glede er å gi!” Så
sa han til sin sønn: “Når du vil
bli fri fra slaveriet, kan du løskjøpes
ved å betale brahminen
tusen gullstykker. Men for din
søster skal det betales hundre
av både mannlige og kvinnelige
slaver, hundre elefanter og
elefantdrivere, hundre hester
og ryttere, hundre okser og
hundre gullstykker. For ingen
skal løskjøpe din søster som
ikke er av kongelig byrd.”
Så gikk de opp til hytten og
kalte på brahminen. Vessantara
fylte vann i en krukke, og mens
han helte vannet ut på bakken,
sa han: “Opplysning er hundre
tusen ganger mere for meg enn
mine barn!” Med disse ordene
ga han sin sønn og sin datter, Jali
og Kanhajina, den beste gaven,
til brahminen! Og jorden rystet
som av et veldig jordskjelv.
Fylt av glede over å ha gitt
en slik gave, sto prinsen og så
på sine barn. Men Jujaka gikk
bort og skar lianer i jungelen og
brukte dem til å binde hendene
på barna og å slå dem. Han
førte dem med seg inn i jungelen
og slo dem mens prinsen
over siviene sto og så på.
Tre ganger klarte barna og
rømme fra brahminen og løpe
tilbake til sin far. De hilste ham
ærbødig, og Jali sa: “Mamma er
ute i jungelen, og du gir oss
bort, pappa. La oss få se
mamma før du gir oss bort. Så
kan du la brahminen selge oss
eller drepe oss som han vil.
Han er forferdelig, pappa. Er
han et menneske eller er han et
monster, som er kommet for å
tigge av deg? Er ditt hjerte gjort
av sten siden du kan se oss
føres bort av et grådig monster
som om vi var kveg? La i alle
fall Kanha bli her. Hun er liten
og forstår ingen ting. Hun
gråter som en rådyrkalv som er
kommet bort fra sin mor og
lengter etter sin mors melk!”
Men prins Vessantara svarte
ingen ting. Hjertet hans
svulmet av sorg og harme, og
han følte seg som en løve som
ville slite hjertet ut av brahminens
gamle kropp. Men ingen ting
er verre enn å ta tilbake en gave
som er gitt, og Vessantara gikk
inn i hytten og gråt bittert.
“Hvem vil gi barna mat, hvem
vil trøste dem, hvem vil ta vare
på dem?”tenkte han. “Brahminen
er skamløs som behandler
dem som ingen burde behandle
det usleste dyr!”
Da jorden rystet mens
prinsen ga sine barn som gave
til brahminen, nådde lyden av
jordskjelvet like opp i gudenes
himmel. Der ble åndene fylt av
sorg over barnas gråt og klage,
og de sa til hverandre: “Hvis
Maddi kommer hjem og ser og
hører det vi ser og hører, vil
hun springe etter barna sine, og
hun vil lide meget ondt.”
Derfor bestemte de seg for å
holde henne tilbake i skogen til
kvelden falt på og barna var
langt borte. De forvandlet seg
til løver, tigre og leoparder, og
de holdt Maddi tilbake i skogen
helt til solen gikk ned og månen
kom opp. Full av bange
anelser løp hun hjem. Hun så
ikke barna noen steder, og hun
lette etter dem over alt hvor de
pleide å leke. Prinsen satt i
meditasjon utenfor sin hytte.
Hun gikk hen til ham og
spurte: “Hvorfor er du taus?
Hvorfor er ikke barna her? Er
de spist av ville dyr? Har de
gått seg vill i jungelen? O prins,
jeg føler en pil gjennombore
mitt hjerte. Hvis du ikke svarer,
vil du visselig finne meg død
av angst og sorg i morgen.”
Men prinsen svarte ikke noe.
Maddi gikk i måneskinnet
og lette etter sine barn. Tre
ganger gjennomsøkte hun alle
de stedene barna pleidde å gå.
Så rakte hun hendene mot
himmelen, ropte høyt og falt
om som en død. Prins
Vessantara løftet henne opp, la
henne i fanget sitt og strøk
henne over hode og hjerte og
badet ansiktet hennes med
vann til hun kom til seg selv.
77