Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

PRINS VESSANTARAS FULLKOMNE
GAVMILDHET
Blant buddhister er det særlig
theravadaretningen som legger
vekt på fortellingene om hvordan
den historiske buddha nådde de ti
fullkomne egenskapene som fører
til oplysningen. Den første av
disse egenskapene er gavmildhet,
giverglede og generøsitet. Jatakaen
som handler om denne egenskapen,
heter Prins Vessantaras fullkomne
gavmildhet.
Fortellingen om Vessantaras
uselviske giverglede er den best
kjente og mest feirede av alle
fortellingene i den theravadabuddhistiske
verden.
Fortellingen spilles som teater
og finnes illustrert i kunstverk i
hele Sørøstasiaregionen.
Det var en gang en mektig
konge som hersket over
sivienes rike. Kongens navn
var Sanjaya, og han bodde i
byen Jettutara. Hans dronning
het Phusati, og hun var datter
til kongen over maddaene.
Kongen elsket dronning
Phusati, og han var meget
lykkelig da hun ventet barn.
Mens hun var gravid, fikk hun
en overveldende trang til å gi
gaver og almisser. Kongen
spurte sine rådgivere hva dette
betydde, og de svarte: “Store
konge, dronningen bærer på en
som har sin glede i gavmildhet,
og som aldri kan få nok av å gi.”
Da ble kongen så glad at han
bygget seks almissehus til dronningen,
et ved hver av byens fire
porter, et i sentrum og et ved
porten til dronningens palass.
Det fortelles også at barnet ble
født med øynene åpne, og at han
holdt fram hånden og ba om å få
gi en gave! Han ble kalt
Vessantara, fordi han ble født i
gaten som het Vessas gate.
Det ble også fortalt at da han
var åtte år og en tenksom liten
gutt, sa han til seg selv: “Alt jeg
gir, er bare gaver som jeg selv
har fått. Jeg har lyst til å gi noe
som er mitt eget! Hvis noen ba
meg, ville jeg gi mitt eget
hjerte, eller gi bort øynene mine
og kjøttet mitt til mat for noen.”
Sju-hundre-gaven
Da han sa dette, rystet jorden
som av et jordskjelv.
Som fødselsgave fikk barnet
en ung, hvit elefant. Elefanten
ble båret fram av en flygende
hunelefant og plassert i de
kongelige elefantstallene. Den
hvite elefanten var slik at
hvorsomhelst han gikk, der
begynte det å regne! Dette var
en stor velsignelse i et land som
ofte var truet av tørke.
Prins Vessantara ble seksten
år. Da hadde han lært seg alle
håndverk, og hans far ønsket å
overlate kongemakten til ham.
Han ble gift med sin kusine,
den underskjønne Maddi. Hun
fødte ham en sønn, som de
kalte Jali, og en datter, som de
kalte Kanhajina. Seks ganger i
måneden red Vessantara på sin
elefant for å inspisere almissehusene,
og hver dag ga han
dem seks hundre tusen gullstykker
å dele ut.
Så hendte det at det kom en
stor tørke i kongeriket
Kalingas. Avlingene ble ikke
modne, og det ble hungersnød
i landet. Kongen forsøkte på
alle måter å skaffe regn. Han
fastet og ba og ofret, men
regnet kom ikke. Da samlet han
sine rådgivere og ba dem si hva
han burde gjøre. De sa:
“Vessantara, sønnen til kong
Sanjaya i byen Jettutara, er
gavmild. Han har en hvit
lykkeelefant som skaffer regn
overalt hvor den går. Send
brahminer til ham og be om å
få elefanten brakt hit.”
Kongen valgte ut åtte
73