Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

Da prins Siddharta hadde
endt denne medlidenhetens meditasjon,
åpnet han øynene. Foran
ham sto en mann, kledt som en
tigger og med klare, rolige øyne
og stor fred i ansiktet. Prinsen
hadde aldri sett mannen før og
spurte hvem han var. Mannen
svarte: “Jeg er en som er skremt
av all smerten i verden. Jeg er
ferdig med alle såkalte gleder
man finner sammen med andre,
og nå vandrer jeg omkring alene.
Jeg har forlatt mitt hjem og bor og
sover i huler, i skogen eller hvor
som helst. Alt jeg ønsker er å
finne den høyeste og fullkomne
glede.” Da han hadde sagt dette,
forsvant mannen som om han var
tryllet bort, og prinsen satt igjen
både forbløffet og glad.
“Endelig har jeg funnet
meningen med mitt liv”, tenkte
han. “Også jeg skal forlate mitt
hjem og begynne min søken
etter sann lykke og enden på all
lidelse.” Med fast besluttsomhet
steg han opp på hesten Kantaka
og red tilbake til palasset.
FORSAKELSEN
Da han kom hjem, gikk
Siddharta med en gang til sin
far. Han hilste ham med begge
hender presset sammen foran
brystet slik skikken var når
man ville be om en gunst, og
sa, “Far, jeg ønsker å bli en
hjemløs vandrer og søke enden
på all lidelse. Gi meg din
tillatelse til å forlate palasset.”
Helt fra gutten var en liten
baby, hadde kongen fryktet at
han en dag skulle få denne
bønnen fra sin sønn. Likevel
kom den som et sjokk. Med en
stemme tykk av gråt svarte han:
“Kjæreste sønn, glem tanken
på å forlate oss. Du er ennå
altfor ung til å følge eneboernes
liv. Vent til du blir gammel. Bli
foreløpig her i Kapilavastu og
ta del i styre av landet.”
“Far, jeg skal bli her, hvis du
kan love meg fire ting. Lov meg
at jeg aldri skal bli gammel, at
jeg aldri skal bli syk, og at jeg
aldri skal bli ulykkelig, og at
jeg aldri skal dø. Hvis du ikke
kan love meg disse tingene, da
må jeg reise med en gang.”
Kongen ble forferdet av disse
merkelige tankene, og han
begynte å bli sint. “Glem slike
tåpelige tanker, Siddharta,” sa
han med høy stemme. Men
prinsen var like bestemt. “Hvis
du ikke kan redde meg fra
lidelsen i alderdommen, sykdom,
død og ulykke, da må du
sette meg fri slik at jeg kan gjøre
det selv. Det er ikke rett å holde
meg stengt inne her.”
Men nå ville kongen ikke
høre mere. Han ga ordre til å
sette vakter rundt palasset og
passe på at prinsen ikke slapp ut.
UT I FRIHET
Siddharta forlot kongens rom
og gikk tilbake til palasset. Han
gikk gjennom de rikt dekorerte
rommene, hallene med sprudlende
springvann, blant musikere
og vakre tjenerinner. Men
han så ingen ting. Han hadde
bare en tanke i hodet, å komme
seg derifra.
Etter middagen den kvelden
skjedde det noe merkelig. Alle
musikerne, danserne og tjenerne
begynte å gjespe og bli så
trette, og tilslutt falt de i søvn
der de gikk og sto. Til og med
Yasodhara falt i søvn sammen
med sin lille sønn, Rahula.
Prinsen sto lenge og så på de
to. Han ville så gjerne holde sin
lille sønn enda en gang. Men
da ville Yasodhara våkne, og så
ville det bli umulig å komme
seg bort. Han måtte gå med en
gang og meget stille.
Han trådte forsiktig rundt
alle de sovende kroppene, kløv
ut på taket og klatret ned på
bakken. Så gikk han stille bort
til stedet der Channa, vognstyreren,
sov. Han vekket ham
og hvisket: “Skynd deg,
Channa, kom og sal på hesten
min. Jeg rir bort i natt.”
Channa ble meget forskrekket
da han hørte det, men han
gjorde som prinsen bød ham.
Han salte på Kantaka og ledet
ham til prinsen. Prinsen klappet
hesten og hvisket, “Kantaka,
gamle venn, vi må være meget
stille i natt. Jeg vil ikke vekke
noen av vaktene. Dette er en
meget merkelig natt.”
Da de tre nærmet seg de
tunge ytterportene, åpnet de
seg plutselig av seg selv, og de
tre red ut i natten. Da de nådde
utkanten av byen, snudde
Siddharta seg og avla sitt løfte:
“Jeg vil ikke vende tilbake til
denne vakre byen, Kapilavastu,
før jeg har funnet hvordan jeg
kan overvinne all lidelse.”
De red hele natten og kom
til elven Anoma, som er grenseelv
mellom kongedømmene
Sakya og Magadha. Etter at de
hadde krysset elven, steg
Siddharta av hesten, kledde av
57