Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

slektninger for å få det? Jeg vil
ikke ha kongeriket. Jeg snur!”
“Hva? Vil du gi opp krigen?”
“Ja. Jeg vil ikke drepe min
egen slekt.”
“Arjuna, aldri hadde jeg
trodd du skulle snakke slik.
Glem ikke at du alltid må
kjempe for sannhet og rettferdighet.
Selvom det er din egen
slekt på den andre siden, må
du likevel kjempe. Det det
gjelder, er ikke hvem du kjemper
mot, men hva du kjemper
for,” sa Krishna. Lenge måtte
han undervise Arjuna om rett
og galt, om liv og død. Og alt
dette finner vi i den hellige
boken som kalles “Den høyestes
sang”, Bhagavadgita.
Hærene sto og ventet, i tvil og
forvirring. Men tilslutt var
Arjuna overbevist og hel i sin
beslutning. Han hevet hornet,
hærropet lød, og krigen begynte.
I dagevis varte slaget. Hver
kveld var slagmarken dekket
av lik, av mennesker og av dyr.
Ingen av sidene maktet å vinne
over den andre. Og pandavene
led under denne unødige
nedslaktingen. En av krigens
vondeste scener skjedde en dag
Arjuna var langt borte på en
annen kant av slagmarken.
Dharmaputra kalte til seg
Abhimanyu, Arjunas sønn, og
sa: “Drona har i dag satt hæren
i en hjulformasjon. Bare Arjuna
vet hvordan denne formasjo-
nen kan brytes. Har han lært
deg det?”
“Ja, men han har ikke vist
meg hvordan man kommer ut
av den.”
“Det skal du ikke frykte,” sa
Dharmaputra. “Du kan gå først,
men vi skal være like bak deg.”
Abhimanyu var stolt over
oppdraget. Han var bare seksten
år, men like tapper som sin far.
Han hoppet opp i sin vogn og
smelte med pisken. Vognen for
hen over den ujevne slagmarken,
og før kauravaenes hær kunne
stoppe ham, hadde han brutt
formasjonen og var innenfor
fiendens linjer. Pandavene var
like bak ham, men likevel klarte
Jaydrath, en av Duryodhanas
generaler, å stoppe dem rett før
de kom igjennom. De kjempet
hardt, men maktet ikke å nå
igjen sin nevø.
“Bhima, vi må igjennom,” sa
Dharmaputra.
“Bror, det er bare Arjuna som
kjenner vegen,” svarte Bhima.
“Vi vet ikke hvor Arjuna
er,” sa Sahadeva. “Blir vi her,
blir vi alle drept.”
Bhima red bort, og tilslutt ga
også de andre brødrene opp og
red bort, mens de dro
Dharmaputra etter seg.
Abhimanyu så seg tilbake.
Hvor ble det av onklene? Men
kauravaene flokket seg om ham.
Fryktløs og forferdelig tok han
opp kampen mot dem. Pilene
regnet mot ham, men han sto
fremdeles. Drona fulgte kampen,
og tilslutt sa han, “Gutten
er for god for våre menn. Vi kan
ikke nedkjempe ham.”
“Hva skal vi gjøre?”
“Karna, du og jeg og fire
andre av de største krigerne må
angripe ham slik at hver angriper
hver sin del av kroppen
hans. Bare på den måten kan vi
drepe ham.”
Slik ble det at gutten sto
omgitt av kauravaenes sterkeste
krigere. Hans øyne var allerede
matte av smerte, men han så på
dem og kjempet til en pil traff
ham i hjertet, og spillet var over.
Dronas plan var kronet med
hell. Seiersropet lød.
“Dette vil lære pandavene
en lekse,” sa Duryodhana.
“Kanskje dette får dem til å
overgi seg.”
“Ikke bedra deg selv,
Duryodhana,” sa Drona.
“Pandavene overgir seg aldri.”
“Hva med Arjuna? Hans
sønn er død.”
“Det vil gjøre ham enda mere
bestemt på å drepe oss, de syv
mennene som drepte hans sønn.”
“Du har aldri et oppmuntrende
ord, har du?” sa Duryodhana
og gikk, uten å vente på
svar.
ARJUNAS HEVN
Pandavene fikk beskjeden
om Abhimanyus død, og alle
fire brøt ut i gråt og høy klage.
Dharmaputra anklaget seg selv.
“Jeg har drept gutten,” sa han.
“Jeg sendte ham i døden. Hva
kan jeg si til Arjuna? Hvordan
kan jeg fortelle ham at jeg har
drept hans sønn?”
“Ikke snakk slik,” trøstet
Bhima, “det var ikke din feil.”
“Selvfølgelig var det min feil.
Jeg tvang ham jo til å gå, selv
etter at han hadde sagt at han
ikke visste hvordan han skulle
komme ut av formasjonene.”
De satt i leiren, triste og fulle
av hjertesorg. Ved solnedgang
kom de andre delene av hæren
inn i leiren, der ingen leirild
var tent, og alle gråt. Stillhet og
mørke hersket. Arjuna som
kom sammen med Krishna, la
også merke til det. “Krishna,
hva er hendt. Leiren er så stille
og mørk?”
41