Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

vennene sine, prøvde hun alltid
å være stille inne, fordi det var
slik de voksne oppførte seg.
Da de dro hjem etter teen,
vinket Rakel til en av nonnene
som gikk så rolig nedover
vegen. Nonnen smilte tilbake.
“Mamma, kan vi dra tilbake hit
imorgen?” spurte hun.
ZEN BUDDHISME
“Dette liv må du kjenne som
det lille plask av en regndråpe,
En ting av skjønnhet som blir
borte i det den blir til.”
(Tsongkhapa)
DET TAKKNEMLIGE HJERTET
- om å oppdra et barn i Zen
buddhistisk tradisjon.
Chloe hadde lært at hun
skulle behandle alt med respekt.
Pappa hadde forklart at
respekt betydde å vite at noen
eller noe var helt spesiell, verd å
se nøye på, tenke over og
behandle med vennlighet.
Om kvelden, når alle var
hjemme, og de kom inn i kjøkkenet
for å spise aftens, likte
Chloe at de stoppet å skravle
sammen og løpe travle omkring
og sto helt rolig et øyeblikk med
hendene samlet foran seg. MAT
ga dem liv, og de viste respekt
for det ved å tenke over det å
spise, tenke på hvor maten kom
fra og hvordan den var tilberedt.
Det ga også Chloe tid til å se
opp på bildet av Buddha’ens
ansikt på veggen over bordet.
Han så ut som han tenkte meget
omhyggelig over hva han gjorde,
han også. Ansiktet hans var
meget fredelig, og det fikk Chloe
til å føle seg på samme måte.
Og så begynte familien måltidet
og snakket om hva de alle
hadde gjort i løpet av dagen.
Etter aftens gikk Chloe opp
for å bade. Hun var så ivrig
etter å komme i badekarret og
leke i vannet at hun bare slapp
sin røde genser lettvint rett ned
på gulvet. Men Pappa ba henne
ta den opp, glatte den og
kjenne hvor myk og ullen den
var og legge den omhyggelig
og pent på en krakk. “Tenk på
hvordan denne tykke koselige
genseren har holdt deg varm
idag, når vinden var så kald,”
minnet han henne på. Og
Chloe sa takk til genseren og så
igjen på den dype fargen da
hun la den sammen. Hun
husket også at det var bestemor
som hadde strikket den til
henne, og at de hadde lært om
ull på skolen. Hun grøsset og
skuttet seg når hun tenkte på
hvor kald hun hadde vært uten
den idag. Så gikk hun opp i
badekarret og takket det dype,
såpete vannet som fikk henne
til å føle seg avslappet og søvnig.
Mamma hadde lært henne å
holde hendene sammen på den
gamle måten de begynte gjøre
det i India,og å gi en liten
bøyning for å vise sin respekt
for sengen og tenke over hvordan
den med sin stødige varme
hjalp henne å sove trygt. Uten
søvn ville hun ikke klare å leke
og synge og være glad neste
morgen.
Noen ganger ville Chloe
snakke litt lenger med mamma
eller pappa mens hun skulle
legge seg. En dag hadde Chloes
lærer forsøkt å forklare dem om
Gud. Hun sa at Gud var en
kjærlig far i himmelen som
passet på alle. Den kvelden
spurte Chloe pappa: “Hva er
Gud, pappa?” Pappa svarte at
Gud var livet, kraften i alle
ting, i trærne, i murstenene i
huset deres, i Snøhvit, katten
deres og i alle mennesker.
“Men pappa, læreren sier at
Gud er en far i himmelen,” sa
Chloe. Pappa sa at mange
mennesker syntes det hjalp å
tenke på Gud på den måten,
men at andre mennesker syntes
det hjalp bedre å snakke om
hvordan de selv og alt annet
var en del av naturen. Det var
derfor de viste respekt for alle
ting. Chloe tenkte nøye over
dette og tenkte på hvor fint det
var å ha denne kraften strømmende
gjennom sitt liv og i alt
annet.
En annen gang ville hun
snakke om den døde fuglen
hun hadde funnet i hagen.
Mamma hadde hjulpet henne å
begrave den med stor ærbødighet,
men tanken på den lille,
slappe kroppen gjorde henne
trist. Mamma sa at å dø var en
del av livets store kretsløp. Det
var like naturlig som å vokse
seg høyere eller som at trærne
bar blomster som siden falt av
sammen med bladene. Alt
forandret seg hele tiden.
“Naturen kan lære oss meget
hvis vi ser omhyggelig på
den,” sa mamma. Chloe visste
at det var sant, og hun forsøkte
å akseptere at fuglen var død
på samme måten som hun
aksepterte vinteren.
84