Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

EN FORTELLING OM PROFETEN
MUHAMMEDs LIV
(Guds fred og velsignelse være
med ham.)
Alle muslimske barn kjenner
fortellingene om Profeten Muhammed.
Denne fortellingen er en
forkortet gjenfortelling av boka
The Life of the Prophet
Muhammad av Leila Azzam og
Aisha Gouverneur. Boka er skrevet
for å gi muslimske barn en vakker
og korrekt innføring i de mest
grunnleggende sannheter i deres
religion. Muhammed formidlet
ikke Koranen bare i ord, men også
gjennom sitt liv og måten han var
på. Derfor er det ved å bli kjent
med mennesket Muhammed at
man kan forstå meningen med det
budskapet han ble pålagt å forkynne.
HVORDAN DET HELE
BEGYNTE
For nesten fire tusen år
siden bodde en ung mann kalt
Abraham i byen Ur ved elva
Eufrat. Folkene i Ur var meget
religiøse, og de laget seg
uttallige avguder, statuer i tre
eller leire, og ofret og ba til
dem. Abraham hadde aldri helt
forstått hvordan de kunne lage
seg slike figurer og så falle ned
å tilbe dem. Han nektet plent å
være med på sånt allerede som
liten gutt. I stedet pleide han å
gå ut av byen og betrakte
himmelen og jorden rundt seg
og spekulere på hva som var
sant og riktig.
En klar natt mens han satt
slik, så han en vakker skinnende
stjerne. Han ropte: “Den
må være Gud!” Men etter en
kort stund svant stjernen bort,
og han snudde hjemover og
tenkte: “Jeg bryr meg ikke om
sånt som blir borte.”
En annen natt han satt og så
på himmelen, og månen skinte
så klar og stor at han nesten
kunne røre ved den, tenkte
han: “Dette er min Herre!” Men
det gikk ikke lang tid før månen
også gikk ned og forsvant.
Så begynte Abraham å se på
soloppgangen. Han tenkte at
noe vakrere og mer strålende
og mektigere enn sola fantes
ikke i hele verden. Men også nå
tok han feil, for sola gikk ned
om kvelden og ble borte.
Da var det at Abraham
forsto at Gud var den som
hadde skapt alt dette strålende
og alt levende. Da følte han seg
helt rolig og glad og visste at
han hadde funnet sannheten.
En dag de fleste av folkene i
byen var borte, grep Abraham
anledningen og knuste alle
statuene unntatt den største.
Da folkene kom tilbake, ble de
rasende, og de husket hva
Abraham pleide å si om avguder.
De førte ham fram for
dommerne og sa: “Er det du,
Abraham, som har gjort dette
mot gudene våre?” Abraham
svarte: “Men det er jo høvdingen
deres som har gjort det.
Bare spør dem selv, for dere
tror jo at de kan snakke.”
Folkene sa: “Du vet godt at de
ikke kan si noe.” Da sa Abraham:
“Og likevel dyrker dere
sånt som dere selv har laget,
selvom det er Gud som har
skapt både dere og det dere
lager.”
Folkene i Ur bestemte seg
for å gi Abraham den strengeste
straffen de hadde. Han
skulle brennes på bålet. Med
kongen i spissen samlet alle seg
på torget for å se Abraham
brenne. Varmen var så sterk at
de måtte trekke seg langt vekk.
Men da bålet var brent ned,
fant de Abraham sitte rolig på
askehaugen som om ingen ting
var skjedd. For Gud selv hadde
sagt til ilden: “O ild, bli kjølighet
og fred for Abraham!”
Men selvom de så dette
underet, ville ikke folkene i Ur
tro på Abraham, og hans far
truet med å stene ham hvis han
ikke reiste fra byen øyeblikkelig.
Abraham svarte ham med
ordene: “Fred være med deg!
Jeg vil be Gud tilgi deg, liksom
han alltid har vist nåde mot
meg.”
Det var en forferdelig ting
for Abraham å måtte forlate sin
familie og sitt folk og dra ut i
villmarken uten å vite hvor han
skulle ta vegen. Men han følte
at Gud var med ham, og til
slutt kom han fram til Middelhavet
ikke langt fra Egypt. Der
giftet han seg med en edel og
vakker kvinne som het Sara, og
de to slo seg ned i landet Palestina.
Det gikk mange år, og Sara
og Abraham fikk ingen barn. I
følge gammel skikk foreslo
Sara at Abraham skulle ta en
kone til, Hagar, som var Saras
egyptiske tjenerinne. Innen et
år fikk Hagar en sønn som fikk
navnet Ishmael. En tid etter
lovet Gud Abraham en sønn til,
denne gangen med hustruen
88