Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

og klage og begjær. Rosen er
min kjærlighet. Aldri forlater
jeg henne.
Mister jeg henne, blir jeg fortvilet
og kan aldri synge mere.
Å søke henne er livets mening
for meg.
Dessuten er nattergaler hverken
robuste eller sterke,
og Vegen til Simorgh er altfor
lang.”
Hærfuglen svarte:
“Kjære nattergal, din kjærlighet
er overfladisk og ser bare
etter det ytre.
Riv deg løs fra ditt selvbedrag
og gjør deg rede til reisen.
Skarpe torner vokter rosen,
og hennes skjønnhet forgår i
hast.
Sann kjærlighet gjennomskuer
slik tom forgjengelighet.
Rosen smiler ikke til deg,
men av deg, der hun visner
når dagen er over.
Det var engang en konge som
hadde en datter. Hennes
skjønnhet var så stor
at alle som så henne, måtte
elske henne.
En dervisj så henne smile - og
i sju år gråt han av ulykkelig
kjærlighet
utenfor hennes port. Hennes
tjenere planla til slutt å få
ham drept fordi
han var en plage for alle.
Men prinsessen stoppet dem,
og hun sa: “Ulykkelige mann,
hvordan kan du håpe
på kjærlighet mellom deg og
en dronnings datter? Gå bort,
for ellers
dør du i morgen.”
Dervisjen svarte: “Den dagen
jeg så ditt ansikt, mistet livet
all annen
mening for meg. Hvorfor
skulle jeg frykte en morders
kniv? Men si meg
før jeg dør, hvorfor smilte du
den dagen?”
“Arme dåre, jeg smilte av
medlidenhet. Din uvitenhet
kalte smilet frem.”
Slik talte hun og ble borte
som et vindpust.”
Papegøyen undskyldte seg i
trillende sang.
“Hjerteløse mennesker har
holdt meg fanget i bur på
grunn av min sang
og min fargerike drakt. Mitt
begjær er å være fri.
I frihet vil jeg søke etter
udødelighetens kilde, den
som Khezr vokter,
han som er kledd i samme
grønne drakt som jeg. Vi er
hverandres like.
Bare ved udødelighetens kilde
kan jeg slukke min tørst.
Jeg vil ikke være med å søke
etter Simorghs trone.
Hærfuglen svarte:
“Du er blitt en hjelpeløs slave
av ditt begjær etter en venn og
udødelighetens vann.
Du har en vakker drakt, men
hva har du i hodet?
Gi opp ditt liv, så skal du
vinne virkelig frihet.
Khezr søkte å bli venn med
en som søkte Gud av hele sitt
hjerte.
Denne mannen nektet å bli
hans venn og sa: “Vi passer
ikke sammen,
for vi søker ikke det sammen.
Du vil leve evig, mens mitt
ønske er å
gi opp mitt liv. Du vil bevare
ditt liv, men jeg vil ofre mitt liv
hver eneste dag. Jeg vil
undgå deg som fuglene vil
undgå en snare! Farvel.”
Påfuglens undskyldning.
“Verdens maler skapte meg.
En gang bodde jeg i hans
paradis.
Der lot jeg meg forføre av
slangens råd, og jeg ble hans
venn.
Hurtig rammet straffen meg,
og jeg ble drevet ut av hagen.
Nå er det mitt håp at jeg en
dag vil finne en fører som kan
lede
meg tilbake til mitt paradis.
Kongen du forteller om, er for
fjern og ukjent. Hvordan
skulle jeg kunne
søke Simorgh, når det er
paradis jeg alltid tenker på?”
Hærfuglen svarte:
“Dine minner om paradiset
fører deg bare lengre og
lengre bort fra Vegen.
Er denne hagen mere verdt
enn Ham som skapte både
den og hele jorden?
Sannheten vi søker, er som
havet, og paradiset er som en
dråpe
i dette uendelige hav.”
Den selvopptatte anda kom
vraltende opp fra bekken,
mens han snadret,
“Ingen kan benekte at av alle
fugler er jeg den reneste.
Jeg brer ut mitt bønneteppe,
og jeg renser meg omhyggelig
for all urenhet
slik Gud har befalt.
Jeg lever i vann. Hvordan kan
jeg forlate mitt fullkomne
element?
Hva bryr jeg meg om ørkner,
eller om å søke denne
Simorghs trone?”
Hærfuglen svarte:
“Du lever i vage og flyktige
drømmer som ikke varer -
kommer det en bølge, er alt
forbi.
Hele verden kan speiles i en
dråpe av vann,
og like hurtig som dråpen
faller, er alt forbi.
Søk det virkelige og faste.”
Slik kom den ene etter den
118