Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

ekkevidde. Vennene stolte jo
på at han skulle skaffe dem
smørret! Han strakte seg langsomt
opp på tå, og hans tykke
små fingre fikk så vidt grepet
krukken, da - bums mistet han
balansen! Både Krishna og
krukken ramlet i gulvet med et
brak og krukken sprakk. Det
hvite, glatte smørret gled ut på
gulvet, og guttene slikket opp så
mye de orket og så fort de
kunne, mens Krishna holdt øye
med vegen mens han slikket og
smattet med leppene.
“Kom igjen, gutter, nå
stikker vi”, sa han da alle
hadde fått det de klarte. Guttene
var mette og glade og
fulgte ham lydig. Utflukten
hadde vært en stor suksess, og
ingen hadde fakket dem.
I flere måneder drev de på
med smørslang uten at Krishna
kom i trøbbel. Kvinnene klaget
og brummet og visste ikke hva
de skulle tro. Når som helst når
de lot hytten stå uten tilsyn
med smør og ost, kunne de
regne med at noen kom og stjal
det. Hvem var synderen? Aldri
før hadde de opplevd slikt. Når
noen spurte guttene, knep de
bare munnen sammen og
sladret ikke om hvem som var
leder i gjengen.
Dessuten hadde de så uskyldige
fjes at mannfolkene sa:
“La nå guttene ifred. Hvordan
kan dere tro at så små gutter
kan stjele krukker som henger
så høyt?”
Da skjedde det en dag at en
fikk øye på Krishna mens han
ledet gjengen inn i en av hyttene.
Etter det var det ingen
fred å få for Yashoda.
“Yashoda, kom å se hva den
lille englegutten din har gjort
med smørkrukken min. Den er
knust! Se på min lille gutt. Han
gjør aldri sånne ting.” Den lille
gutten de snakket om, var
medlem av Krishnas gjeng, og
han gjemte seg bak moren med
ansiktet og ørene ildrøde av
sjenanse. En annen dag kom
det en annen kvinne som ropte
rasende og veivet med armene.
“Yashoda, noen har spist opp
all osten min. Hvor er
Krishna?” De fant ham bak
døren med ansiktet fullt av
avslørende ost. Kvinnen pekte
på ham med en anklagende
pekefinger og hylte: “Se på
gutten din med min ost over
hele fjeset!” Krishna så så
forvirret og rar ut at Yashoda
brast i latter, og kvinnen ble
helt sjokkert. “Det er din feil”,
ropte hun. “Han stjeler og du
ler. Den sønnen din kommer til
å bli en tyv når han blir voksen!”
Til slutt, da disse klagene
begynte å komme hver dag,
mistet Yashoda tålmodigheten.
Hun visste at gutten hennes
var snill. Han var bare skøyeraktig,
men han måtte forandre
sine vaner! En dag, etter at tre
kvinner på rad hadde kommet
og vist frem sine knuste krukker,
halte Yashoda Krishna
med seg ut til et tre som vokste
i gården og bant ham fast til
det. “Her kan du bli resten av
dagen”, sa hun og gikk sin veg.
“Det skal lære deg å ikke stjele
smør og ost fra andre folks
hus!” Krishna så på henne,
med øyne like skøyeraktige
som alltid. Han ventet en liten
stund før han halte og dro i
tauet så sterkt han kunne for å
komme seg løs. Ingen ting
skjedde. Han trakk igjen så
hardt han kunne. Plutselig
braste hele treet overende.
Yashoda hørte braket og ble
redd. Hun løp ut til treet i
gården og vred hendene i
angst. Det store treet lå med
røttene oppe på bakken.
Krishna lå sikkert knust under
den tunge stammen! Hvorfor
var hun blitt sint og hadde
bundet ham der!? Yashoda løp
rundt treet, løftet opp en gren
og kikket overalt, men Krishna
var ingen steder. “Å Gud, hvor
er min Krishna?”klaget hun,
“Krishna, hvor er du? Svar
meg. Krishna, svar meg.” Alt
var stille. Ikke noe svar, ikke
noe tegn til Krishna. Yashoda
brast i tårer.
Meget langsomt delte bladverket
seg og et skøyeraktig fjes
kikket ut. “Mor,” ropte Krishna
mens han kløv fram,”her er jeg,
helt i orden.” Yashoda turde
nesten ikke tro det hun så først,
men så løftet hun Krishna opp,
ga ham en god klem og kysset
ham over hele fjeset. “Å Krishna,
så glad jeg er. Jeg hadde dødd
hvis du var blitt knust under
treet”. “Ja, bare la være å binde
meg igjen!” sa Krishna blidt.
“Ja vel, men ikke lag mere
problemer”, advarte Yashoda.
Men øyeblikket etter at hun
satte ham ned og gikk tilbake
til sitt arbeide, gikk Krishna
avgårde for å samle sine venner
for å drive med det de likte best
- å slikke i seg naboenes smør
og ost!
25