Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

gang til Bou Ali med et gullstykke
og sa: “Dette er en gave
fra meg.” Sheiken svarte: “Helt
siden jeg bega meg på Vegen,
har jeg ikke mottatt gaver fra
andre enn Gud.” Konen lo og
sa: “Det er bra. Og hvor mange
ser du her, ærverdige sheik?
Den mann som vandrer Vegen,
ser bare en, og i hvert et tempel
ser han Kaba’ens sten!”
Pilgrimen ser Gud i alle
former og er selv bare en av dem.
FORVIRRINGENS DAL
Når du denne dalen, blir alt
snudd på hodet. Du fryser i
ilden, og du stekes i isen. Du
har mistet vegen, og den enheten
du kjente, er tapt. Sjelen er
sprengt i biter og vet ingen ting
om sammenhenger. Hvis noen
spør om du er full eller edru,
kan du ikke svare, for du har
ikke sikker kunnskap om noen
ting, ikke engang om din egen
tvil. Du vet ikke om du drømmer
eller er våken.
En sufi hørte noen rope: “Jeg
har mistet nøkkelen min. Hvis
noen finner den, må de gi meg
den. Døren min er låst, og jeg
klarer ikke komme inn. Kan
noen hjelpe meg?” Sufien sa:
“Hvorfor klager du, som vet
hvor døren din er? Hvis du står
en stund, kommer det sikkert
noen og lukker deg inn. Du
maser for ingen ting. Men jeg har
større grunn til å klage, for jeg
har mistet både nøkkel og dør!”
HJELPELØSHETENS OG
INTETHETENS DAL
Her føler du deg både lam
og døv, og du har glemt alt. Du
har mistet deg selv.
En sverm av møll samlet seg
utenfor ett av slottets vinduer
der det sto et lys og brant. De
ville vite hva det var som lyste,
og de sendte en avsted for å
finne ut av det. Men da denne
første utsendingen kom tilbake,
sa møllenes leder: “Han vet
ingen ting om flammen.” Så
fløy en annen møll ut. Han
sirklet rundt og rundt flammen,
nærmere og nærmere, til møll
og flamme ble til ett i lyset. Da
sa lederen: “Han vet og kjenner
den sannheten vi søker og som
ikke kan forklares med ord.”
Nå tidde hærfuglen. Men
fuglene, som hadde hørt hans
preken, var fylt av skrekk ved
tanken på å følge den Vegen
han hadde beskrevet. Noen
døde rett og slett av redsel der
og da. Andre vendte om og
fløy bort. Men en stor flokk
samlet seg og dro avsted.
I mange år reiste de. Til slutt
nådde de det strålende stedet
hærfuglen førte dem til. Men
av de mange tusen fuglene var
nesten alle blitt borte på vegen.
Mange var druknet i havet,
andre var døde av tørst i de
golde daler og fjell. Noen var
spist av pantere og tigre, noen
ble gale og drepte hverandre
for et byggkorn. Og mange
gikk til grunne uten å ane hva
de var reist ut for å finne. Av
alle dem som dro ut, var det
bare tretti fugler igjen. Tretti
utslitte og pjuskete fugler sto
foran et lys hvis skinn ville fått
solen til å forsvinne.
En budbringer fra kongen
kom ut til dem og spurte:
“Hvem er dere? Hvor kommer
dere fra? Hva ønsker dere her?”
De svarte: “Vi fløy hit for å
hylde Simorghen som vår rette
konge. Av alle de tusener som
begynte reisen, er det bare vi
tretti tilbake. Var det et falskt
håp som førte oss hit, eller får
vi se vår herskers åsyn?”
Budbringeren sa: “Kongen
dere lengter etter, bor i en herlighet
dere ikke kan tåle. Hvem er
dere? Dere er ikke mere enn
maur på hans dørterskel.”
Men fuglene ga seg ikke.
“Vår konge vil ikke overgi oss
til sorg og savn etter alle de
farer vi har vært igjennom på
Vegen,” svarte de.
Budbringeren sa: “Majestetens
lys vil fortære deres sjeler,
og alt dere har gjennomgått, vil
være forgjeves.”
De svarte ham: “Hvorfor
skulle møllen flykte fra den
flammen den begjærer mere
enn alt annet? Om kongen ikke
tar imot oss, oppnår vi i alle fall
å fortæres i Hans ild. Det er det
vi ønsker.”
Slik gjorde kjærligheten de
utslitte og pjuskete fuglene
uforferdete og modige. Budbringeren
hørte uforstyrrelig på
dem og bebreidet dem ikke
deres iherdighet. Langsomt
låste han opp porten, trakk
tilside hundre slør, og for
fuglenes vantro, forvirrede
blikk skinte det utilslørede
innerste lysenes lys.
Han førte dem til tronen, og
der ga han dem et skriftstykke å
lese. De tretti fuglene leste, og det
de leste var om sitt eget liv og sin
122