Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

for andre vesener i skogen hvis
du gjør det slik jeg sier. Hvis
treet faller ned i ett stykke, vil
det falle på de mindre trærne
som står rundt og drepe mange
små dyr. Mange fugler og
insekter vil miste sine hjem, og
mange små trær blir ødelagt.
Men hvis du hugger det ned bit
for bit, vil det ikke skade så
mye.”
Da våknet kongen. Han
tenkte: “Ånden ville heller la
seg selv hugges i hundre biter
enn at de små dyrene i skogen
skulle lide. Så tapper og god
den er! Og så egoistisk det er av
meg å ville hugge ned treet
bare fordi jeg er stolt og vil ha
et fint slott. I stedet for å hugge
det ned, burde jeg ære treet!
Denne drømmen har lært meg
at jeg skal være mild og god
mot alle!”
Og neste dag dro kongen ut i
skogen og hengte kongelig pynt
på det. Etter den dagen var han
alltid en god og rettferdig konge
over sine undersåtter.”
SAMME KJÆRLIGHET
OVERFOR ALLE
En dag ble Devadatta syk.
Mange leger kom for å se til
ham, men ingen kunne gjøre
ham frisk. Også hans fetter
Buddha gikk for å se til ham
En av hans disipler spurte
ham hvorfor han ville hjelpe
Devadatta, som hadde forsøkt å
skade ham så mange ganger.
Han hadde til og med forsøkt å
drepe Buddha! Men Buddha sa:
“Det er ingen grunn til å være
venn med noen og fiende av
andre. Alle mennesker er like i
det at de ønsker lykke og ikke
liker å være syke og elendige.
Derfor skal vi være glade i alle.”
Så gikk han til Devadattas
sykeleie, og der sa han: “Hvis
det er sant at jeg er like glad i
Devadatta, som alltid har
forsøkt å skade meg, som jeg er
i min eneste sønn Rahula, la da
min fetter bli helbredet av sin
sykdom!” Og øyeblikkelig ble
Devadatta frisk og sunn igjen.
Men Buddha vendte seg til
sine disipler og sa: “Husk, en
sann Buddha hjelper alle uten å
gjøre forskjell.”
DE SISTE DAGENE
Da Buddha var åtti år gammel,
tenkte han ved seg selv:
“Nå har jeg gjort alt jeg kan for
andre. Jeg har lært dem hvordan
de skal leve i godhet og
uten frykt for noe i livet. Det er
på tide å vise dem hvordan man
kan forlate dette liv uten frykt.”
Han kalte til seg sin trofaste
Ananda og sa til ham:
“Ananda, det er tiden for oss å
vende tilbake til Kapilavastu
for siste gang. Jeg ønsker å dø i
den byen der jeg vokste opp.”
Ananda ble veldig lei seg og
sa: “O Buddha, ikke forlat oss
ennå. Du har vært vår vegleder
i så mange år. Hva skal vi gjøre
uten deg!” Og han begynte å
gråte.
Men Buddha svarte: “Ikke
gråt, Ananda. Jeg har alltid lært
dere at døden er en naturlig del
av livet. Det er ingen grunn til
frykt. Det må du forsøke å
forstå. Og når jeg er død, må du
la min undervisning være din
vegleder. Hvis du har forstått
den med ditt hjerte, trenger du
ikke meg lenger. Kom, la oss
gå!”
Buddha og hans disipler
reiste nordover. Ikke langt fra
Kapilavastu kom de gjennom
landsbyen Kushinagar. Der ba
Buddha dem stoppe og hvile.
Til Ananda sa han: “Det er her
jeg skal dø.”
Til tross for at dette var hans
siste dag i livet, lot han ikke
være å hjelpe andre. Det kom
en gammel mann fra landsbyen
for å hilse på ham, og Buddha
tok imot ham. Han lyttet til
mannens problemer og ga ham
vennlige råd. Mannen forlot
ham glad og tilfreds til sinns.
Deretter gikk Buddha ut i
hagen og la seg mellom to trær.
Rundt ham sto disiplene, noen
av dem gråt, og andre sto
fredfylte og bare så på ham.
Og Buddha talte for siste
gang: “Ta vare på det jeg har
lært dere. Krav og begjær er
årsak til all lidelse. Alt som er
til, må før eller senere forandre
seg, derfor skal dere ikke
knytte dere til noe. Bruk heller
kreftene på å finne klarhet og
den fullkomne gleden.”
Så la han seg på høyre side
med høyre hånd under hodet.
Han lukket øynene og døde
stille og fredfylt. Det var
fullmånedagen i den fjerde
måned.
Etter en tid tok disiplene
legemet hans og la det på et
stort bål for å kremere ham slik
skikken var i det gamle India.
Men de fikk ikke veden til å
brenne. Da kom lederen blant
disiplene til stede. Han hadde
vært borte på reise da Buddha
døde og hadde skyndte seg til
Kushinagar da han hørte at
Buddha var død. Etter at denne
disippelen hadde vist sin lærer
den siste respekt, antente bålet
seg selv. Det brant lenge, helt
66