Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

More documents

Recommendations

Info

ahminer og ba dem dra til Jettutara og hente elefanten. Da de kom til byen, gikk de og stillte seg på en liten høyde like ved almissehuset ved sydporten. Da Vessantara kom dit på sin elefant, ropte de: “Seier til Herren Vessantara!” “Hva ønsker dere?” spurte Vessantara. “Vi ber om en kostelig ting,” svarte de. “Gi oss den underfulle elefanten med de enorme støttennene!” Prinsen tenkte: “Jeg ville gitt dem mitt eget hode, og disse ber bare om elefanten. De skal få sitt ønske oppfylt.” Men da gaven ble gitt, rystet igjen jorden! Innbyggerne i Jettutara ble fortvilet og rasende da de hørte at prins Vessantara hadde gitt bort den underfulle elefanten. Hvordan skulle det nå gå med dem når de ikke lenger kunne regne med at elefanten skaffet dem regn? De stormet avsted til kong Sanjaya og krevde at han skulle straffe sin sønn Vessantara. Straffen de forlangte var at han skulle forvise sin sønn fra landet. Kongen ble meget ulykkelig, for han elsket sin sønn og ville ikke miste ham. Vessantara hadde jo heller ikke gjort noen annen synd enn å gi bort det som var hans. Men til slutt ga kongen etter for folkets krav, og han gikk med på å forvise Vessantara til et liv i skogen på Krokfjellet, som lå mange, mange mil borte. Så sendte han en tjener med det sørgelige budskapet til Vessantara. Tjeneren kom og kastet seg gråtende ned for prinsen og fortalte ham hva kongen hadde bestemt. Han fortalte at folket var blitt rasende og redde fordi han hadde gitt bort elefanten som sikret dem regn. Men prins Vessantara gledet seg, og han sa: “Jeg ville gitt mitt hjerte eller mine øyne om de ba om det! La siviene forvise meg eller dele meg opp i sju biter! La meg bare få bli over en natt og en dag så jeg kan få gi sjuhundre-gaven før jeg forlater byen. Gå og samle sammen sju hundre elefanter med førere, sju hundre hester og ryttere og vogner, sju hundre slaver både kvinner og menn, kyr og mat og drikke til alle.” Da han hadde gitt beskjed om sju-hundre-gaven, gikk han for å snakke med den underskjønne Maddi om det som var hendt. Han fortalte henne om forvisningen, og han sa til henne at hun måtte bli igjen med barna, og at hun nå var fri til å finne seg en annen mann som kunne ta vare på henne og beskytte henne og barna. Men den underskjønne prinsesse Maddi svarte: “Som hunelefanten følger sin make over fjell og skog og farlige pass, slik vil jeg komme etter deg sammen med barna. Vær ikke redd! Vi skal ikke ligge deg til byrde.” Dronning Phusati sørget over tapet av sin sønn, og alle kvinnene og barna i palasset sørget sammen med henne. Hun forsøkte å få sin svigerdatter og barna til å bli tilbake i byen, og hun så for seg hvor hardt livet i skogen på Krokfjellet ville bli for dem som var vant til å leve i palasser. “Barna er vant til å spise ren og fyldig ris med kraftig kjøttsaus, hvordan skal de klare å leve av bær? Barna er vant til å sove i hus med store rom og låste dører, hvordan skal de klare å sove under et tre? Barna er vant til å være rene og velduftende, hvordan skal de klare å leve dekket av støv og leire?” Slik klaget dronning Phusati over sine barnebarn. Morgenen kom, og prins Vessantara begynte å dele ut sin sju-hundre-gave. Fra de fattige i byen hørtes klage og jammer over at han som ga gaver, nå ble forvist på grunn av sin gavmildhet og nå fortsatte å gi gaver til alle. “Enda Vessantara er skyldfri, forviser de ham fra kongeriket. Slik hugger de ned treet som bærer allslags frukt,” klaget de. Da han hadde delt ut hele sju-hundre-gaven, ble vognen forspent med fire hester kjørt fram. Den underskjønne Maddi tok farvel med sine gråtende svigerforeldre og trøstet dem før hun steg opp i vognen sammen med sine barn. “Ikke sørg og vær bekymret, Herre konge,” sa hun. “Barna kommer til å få det like godt som vi.” Vessantara tok så farvel med sin far og sin mor og alle som var møtt fram. Han steg opp i vognen, tok tømmene og begynte reisen. Mens de kjørte gjennom byen, ba han den underskjønne Maddi holde øye med folket og se om de passerte noen tiggere undervegs. Nå var det i byen fire brahminer som var kommet for sent til utdelingen av sjuhundre-gaven. Da de så vognen med hestene og Vessantara komme kjørende, rakte de fram hendene slik at den underskjønne Maddi fikk øye på dem. Hun ropte ut: “Tiggere, Herre!” Vessantara stoppet og spurte hva de ønsket. Da kom de fram til vognen og ba om å få hestene hans. Også denne 74
gaven ble gitt med glede. Det fortelles også at fire guddommelige vesener i skikkelse av fire røde hjorter tok hestenes plass. Men en annen brahmin nærmet seg og ba om å få vognen. Da løftet Vessantara sin hustru og sine barn ned fra vognen og ga den til brahminen, og samtidig forsvant også de røde hjortene. Så gikk de alle fire til fots et stykke, men etter en stund tok prins Vessantara gutten sin på armen, og den underskjønne prinsesse Maddi tok sin lille pike på armen, og slik gikk de sammen og pratet hyggelig med hverandre. Det fortelles også at da barna ønsket seg frukt fra trærne langs vegen, bøyde trærne seg av seg selv slik at barna kunne plukke det de ønsket fra dem. Da den underskjønne Maddi så det, ropte hun: “Dette er så stort et mirakel at hårene reiser seg på hodet. Vessantaras strålende kraft får trær til å bøye seg.” Fra Jettutara til cetanernes by, der Vessantaras onkel bodde, er det femten mil. Men vennligsinnede ånder hadde medlidenhet med barna så de nådde byen på en dag. Cetanerne viste Vessantara stor ære. De tilbød ham å bli konge over deres rike, og da han avslo det, tilbød de seg å dra i krig for å straffe siviene som hadde bannlyst ham. Men til slutt fikk han overbevist dem om at det han virkelig ønsket, var å leve som asket i skogen på Krokfjellet. Da fulgte de ham på vegen helt fram til skogbrynet. Med tårer i øynene forklarte de ham vegen til lotusdammen som lå sju mil innover i skogen. Der ville de finne en god boplass. For sikkerhets skyld posterte de også vakter ved alle vegene inn i skogen for å kontrollere og stoppe alle som kom og gikk der. Men prins Vessantara og hans hustru og barn kom fram til lotusdammen. Der fant de to palmehytter gjort i stand som bolig for asketer. Disse hyttene var bygget av Sakka, konge over gudene. Heretter skulle Vessantara og hans hustru leve som asketer. Derfor måtte de bo i hver sin hytte. Den underskjønne Maddi gikk hver dag ut i skogen og sanket bær og røtter til mat for familien. Mens hun var i skogen, tok Vessantara vare på barna. Om aftenen spiste de sammen utenfor hyttedøren det den underskjønne Maddi hadde sanket. Og om natten sov den underskjønne Maddi og barna i den ene hytten, og Vessantara sov i den andre. På denne måten levde de sammen i skogen i sju måneder. På den tiden bodde det i kongeriket Kalingas en gammel brahmin kalt Jujaka. Han hadde en ung, vakker kone som het Amittatapana. Hennes foreldre hadde gitt henne til Jujaka fordi de ikke kunne betale tilbake en sum penger de skyldte ham. Amittatapana var en flink kone, som stelte godt for sin mann. Dette så de unge brahminene, og de begynte å bebreide sine egne koner at de ikke var like omsorgsfulle mot dem. Da ble de andre konene rasende på Amittatapana, og de pønsket på å få drevet henne bort fra landsbyen. Hver gang de traff hverandre ved elven, mobbet de henne og sa: “En fiende er din mor, og en fiende er din far som ga deg til en utslitt gammel mann. Du er ung og vakker. Dra hjem til din familie. Hvilken glede kan du ha av en utslitt gammel mann?” Til slutt ble Amittatapana så lei seg at hun gikk gråtende hjem til sin mann. “Jeg vil ikke gå til elven lenger,”sa hun, “for kvinnene mobber meg fordi du er så gammel, brahmin. Hvis du ikke skaffer meg en slave til hjelp, vil jeg ikke bo hos deg lenger, brahmin.” Jujaka svarte: “Jeg har ikke penger til å kjøpe en slave. Ikke vær sint, kone.” Da sa Amittatapana: “Gå til kong Vessantara i skogen ved Krokfjellet. Be ham gi deg en gutt og en pike som slaver til meg. Når du ber ham, vil han gi deg det du ber om!” Så lenge truet og ba hun at brahminen til slutt lovet å dra for å hente Jali og Kanhajima til slaver for sin kone. Med tårer i øynene tok han avskjed med sin kone. Han tok på seg sin asketdrakt, tok staven og den hellige ilden og en vannflaske og bega seg på reise for å finne prins Vessantara i skogen ved Krokfjellet. Gjennom mange prøvelser fant han til slutt vegen til Krokfjellet og skogen. Men i skogen lurte mange farer. Ulvene jaget ham, og andre villdyr truet ham. Til slutt søkte han tilflukt oppe i et tre. Der satt han og klaget og ropte høyt: “Hvem kan si meg hvor jeg kan finne den gavmilde prins Vessantara og hans hustru og barn?” Dette ropet hørte en av cetanernes vaktposter, og han tenkte: “Denne brahminen har ondt i sinne. Han roper for å finne vegen til Vessantaras hytte bare for å stjele den underskjønne Maddi eller barna. Men jeg vil drepe ham med en gang!” Han gikk bort til brahminen og spente buen og sa: “Du leter etter en fyrste som ble forvist fordi han var for gavmild mot brahminer 75
Page 1 and 2:
RAPPORT NR. 1/97 Sidssel Krosby Mel
Page 3 and 4:
FORORD I denne rapporten presentere
Page 5 and 6:
HINDUISME INNHOLD: OM DE STORE FORT
Page 7 and 8:
langs velholdte gater. Menneskene s
Page 9 and 10:
vil du nå kunne overvinne alle din
Page 11 and 12:
hang i alle hus, og folk flokket se
Page 13 and 14:
kongen vendte seg fra Kaikeyi og sa
Page 15 and 16:
elven Godavari fløt gjennom et ynd
Page 17 and 18:
høyt og lenge, men ingen hørte, o
Page 19 and 20:
slangene hvislet da de kjente at jo
Page 21 and 22:
hun skulle oppleve smerten ved å s
Page 23 and 24: FORTELLINGEN OM KRISHNA Fortellinge
Page 25 and 26: ekkevidde. Vennene stolte jo på at
Page 27 and 28: Vennene ville rope en advarsel til
Page 29 and 30: MAHABHARATA Mahabharata er Indias n
Page 31 and 32: med fetrene for alltid. Kort tid et
Page 33 and 34: skal være en konkurranse i bueskyt
Page 35 and 36: gulltråd. Overalt hvor Duryodhana
Page 37 and 38: ham med et kar i hendene. “Dharma
Page 39 and 40: der. Sahadeva trodde han hadde hør
Page 41 and 42: slektninger for å få det? Jeg vil
Page 43 and 44: Bhima brakte skrekk overalt hvor ha
Page 45: visdom av hans styresett. Etter fem
Page 48 and 49: FORTELLINGEN OM BUDDHA Siddharta Ga
Page 50 and 51: gutt. Hans far, kongen, ordnet det
Page 52 and 53: kom til Devadatta - for Siddhartas
Page 54 and 55: gater og la alt se så fargerikt ut
Page 56 and 57: frisk, du skulle more deg. Hva er i
Page 58 and 59: seg sine fine silkeklær og sine ju
Page 60 and 61: giftige ting som bringer menneskene
Page 62 and 63: ken. På lang avstand så de fem as
Page 64 and 65: din sak. Din eneste sak er å finne
Page 66 and 67: for andre vesener i skogen hvis du
Page 68 and 69: JATAKA-FORTELLINGER En jataka er en
Page 70 and 71: gode elefanten, som hadde ventet t
Page 72 and 73: fremdeles så vondt i magen at han
Page 76 and 77: som deg. Nå vil jeg ta hodet ditt
Page 78 and 79: Hun åpnet øynene og sa: “Herre,
Page 80 and 81: SANNHETEN OM HVORDAN VERDEN ER To b
Page 82 and 83: le bekymret, for de visste at folke
Page 84 and 85: vennene sine, prøvde hun alltid å
Page 86 and 87: med dagen, og spurte sin mor om alt
Page 88 and 89: EN FORTELLING OM PROFETEN MUHAMMEDs
Page 90 and 91: folk “´Abd al-Muttalib” og pek
Page 92 and 93: var mindre enn ham. Han kunne sitte
Page 94 and 95: Herren skal gi deg så du blir tilf
Page 96 and 97: Men ikke alle muslimer var så held
Page 98 and 99: at bannbullen i Ka’bahen var spis
Page 100 and 101: enten som Messias, som profet eller
Page 102 and 103: Medina, som ble kalt Ansar, det vil
Page 104 and 105: foran en større!” Med dette ment
Page 106 and 107: ene likte dette dårlig og sa: “E
Page 108 and 109: Marias sønn, er Guds ånd og Guds
Page 110 and 111: Da muslimene til slutt nådde Tabuk
Page 112 and 113: EN SAMLING MED HADITH FRA AL-SHAMA
Page 114 and 115: for de kristne og ble vist hen til
Page 116 and 117: FUGLENES FORSAMLING Farid ud-Din-At
Page 118 and 119: og klage og begjær. Rosen er min k
Page 120 and 121: kalde vinder - innse at ingen slipp
Page 122 and 123: gang til Bou Ali med et gullstykke
Page 124 and 125:
KILDER: BUDDHAS LIV Gjenfortalt ett
show all

Til kildene Fortellinger fra tre religioner: Hinduisme ... - Munin

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?