Last ned - Direktoratet for naturforvaltning

Klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensning
og kan være tilgjengelig for opptak i organismer. Flere av disse stoffene er fettløslige og skilles dårlig
ut av organismer. Dette er egenskaper som gir stoffene et høyt potensiale for bioakkumulering, slik
at de tas opp og lagres i fettvev i organismene. Stoffer som ikke brytes ned i en næringskjede, kan
også være gjenstand for ”biomagnifisering”. Dette fenomenet gir økte konsentrasjoner oppover i en
næringskjede. Flere stoffer har vist seg å overføres mellom generasjoner, in utero (i mors liv), via
morsmelk eller via egg. Det betyr også at organismer kan eksponeres for disse stoffene på et tidlig
tidspunkt i livssyklusen. En organisme under utvikling er mer ømfintlig for miljøgifter, noe som øker
sannsynligheten for negative effekter i denne perioden.
Akkumulering av organiske miljøgifter i fettvev hos marine organismer har betydning for mennesker
ved inntak av fisk og andre typer sjømat (særlig fet fisk og fiskelever). Inntak av organiske miljøgifter
som dioksiner og dioksinlignende PCB over tid, kan føre til nedsatt immunforsvar, forstyrre
hormonutskillelse, virke uheldig på nervesystemet og føre til utvikling av kreft.
Nivået av miljøgifter i sjømaten er bestemmende for hvor mye sjømat vi trygt kan spise. Nasjonalt og
internasjonalt er det satt øvre grenseverdier som angir den maksimale mengde av en gitt miljøgift
som er tillatt i en matvare (se faktaboks nedenfor). På bakgrunn av miljøgiftsnivåer og konsum av fisk
og skalldyr i befolkningen gir Mattilsynet advarsler (tidligere kalt kostholdsråd) mot å spise fisk og
skalldyr i enkelte forurensede områder.
4.1.2.2 Tungmetaller
Mange metaller er naturlig til stede i marine økosystemer, dog i lave konsentrasjoner. I enkelte
områder er imidlertid nivåene forhøyet, som følge av forurensning fra menneskelig aktivitet. Mange
metaller er giftige, men mekanismene og effektene er forskjellig for ulike metaller. For eksempel
akkumulerer bly hovedsakelig i knokler og blod hos vertebrater og kan føre til anemi, mens kvikksølv
blant annet påvirker nervesystemet (organisk kvikksølv) og flere cellulære prosesser (uorganisk
kvikksølv).
Tilstandsform av metaller er avgjørende for opptak og effekter i organismene. Et eksempel på
viktigheten av dette er omdannelsen av kvikksølv til metylkvikksølv. I marine økosystemer er det
organismer på toppen av næringskjeder som er særlig utsatt for kvikksølveksponering, etter som
metylkvikksølv har en sterk tendens til å akkumulere i næringskjeden.
Organismer har artsspesifikke evner til å regulere enkelte metaller. Flere spormetaller er essensielle
for fysiologiske prosesser i organismen (for eksempel jern, kobber, sink, mangan og selen). I for høye
konsentrasjoner blir de imidlertid giftige.
Nivåene av tungmetaller i marine organismer har også betydning for mennesker ved inntak av fisk og
annen sjømat. Særlig nivåene av kvikksølv, kadmium og bly har betydning for hvor mye sjømat vi
trygt kan spise, og det er derfor nasjonalt og internasjonalt fastsatt øvre grenseverdier som angir den
maksimale mengde av disse stoffene som er tillatt i ulike typer sjømat (se faktaboks 1 og appendiks
2). Kvikksølv i sjømat finnes hovedsaklig i form av metylkvikksølv bundet til protein, f eks i
fiskemuskel. Metylkvikksølv kan føre til skader på nervesystemet, og foster og små barn er spesielt
utsatt.
Side 81 av 172