5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

90
Sammenfattende diskusjon med henblikk på etymologisk og semantisk analyse
Ordet ‘ensom’ framkommer i norske ordbøker fra 1850-1912 dels indirekte og dels sparsomt med
få eller ingen synonymer. Imidlertid er ordbøkene fra den perioden historisk interessante. En
tolkning kan på den ene siden være at ensomhet som kvalitativt følelsesinnhold muligens var mer
på et “folkemunne” innside fenomen, og derfor ikke fant sin plass i datidens sparsomme ordbøker.
På den andre siden representerte tiden en litterær gullalder representert ved forfatteren H. Ibsen,
som nettopp tok opp menneskets eksistensielle ensomhet. Det er derfor forbausende at ordet
ensom fra denne tid hadde så få synonymer. Fra 1936 og utover til 1997 er det en jevn økning av
synonymer. Det byr på problemer og skulle gi en sammenfattende tolkning av begrepsanalysen.
Som i de ulike teoriers belysning viser også begrepsanalysen så vel en mangfoldighet som et
spenningsfelt. Mangfoldigheten synliggjøres ved følelsenes ledsagelse til ensomhet, hvor disse
kommer til uttrykk i så vel en lidelsesdimensjon som i en helsedimensjon. Spenningsfeltet i
ensomhet synliggjøres i selvets ensomme mysterium mellom helse og lidelse i det timelige og det
uendelige. Dette innebærer at en ikke kan tale om en ensomhetens kausalitet i det det nettopp
knyttes til et selv – et selvets pluralitet, hvor mennesket er adskilt fra en annen. Det er ut fra dette
poeng jeg vil hevde at ensomhet som fenomen er hjemmehørende som substanskunnskap innenfor
humanitetens vitenskap generelt og den systematiske vårdvitenskap spesielt.
Gjennom teoribelysninger av ensomhet og etymologisk og semantisk analyse av ensom, anses nå
ensomhet synliggjort i en dypere meningssammenheng, noe som er vårdvitenskapens bærende idé
(Eriksson, 2001, 31). Videre konkluderes det med at begrepet ensomhet innehar en
substanskunnskap som berettiger det som et kunnskapsbegrep i så vel den systematiske som den
kliniske vårdvitenskap. Jeg vil derfor i neste delavsnitt gi en synliggjøring av ensomhetens mulige
substans innenfor en klinisk vårdvitenskapelig kontekst.
6.5 Bestemmelse av ensomhet som substanskunnskap i vårdvitenskapens helse-og
lidelsesforhold
Helse og lidelse er definert som en dialektisk bevegelse i tre ulike dimensjoner: som gjørende,
værende og vardende (Eriksson, 1995). I dens dialektiske bevegelse er dimensjonene integrert i
hverandre (Lindholm, 1998). Som ensomhet og fellesskap kan anses å forutsette hverandre, så kan
også helse og lidelse sies å forutsette hverandre for forståelse av helsens vardende (ibid).
Ensomhet antas som dualistisk og komplekst, i dens mangefasetterte ytringsform i menneskets
subjektive og bevisste opplevelsesverden. Den kan oppleves og erfares i ulike former og på ulike