5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

191
griper meg, tross sin tørre tone. Med henblikk på det unike i Carls ensomhet stilles spørsmålet:
Opplever han tapet av sin sjel i lys av en avstengt dyp ensomhet som er ukommuniserbar?
Forståelse av informantens ensomhet i relasjon til vårdlidelse
“Er det noen hjelpere innenfor psykiatrien som har samtalt med deg om ensomhet?”, spør jeg
under siste møte. Et kort nei, er svaret. En ekte ensomhet, “real loneliness” er i motsetning til
andre smertefulle følelsesmessige opplevelser nesten umulig å forstå empatisk. Fromm-Reichman
mener dette kan henge sammen med den andre personens angst, i dette tilfelle vårderen. En angst
som enten er stengt eller er hindret fra forståelse p.g.a. den dype kilde som utgår fra pasientenes
ensomhet (Fromm-Reichmann, 1959). Det var to vesentlige begrunnelser for Carl ved å delta i
studien. Den ene var studiens allmennmenneskelige perspektiv. Det andre var å berette om de
krenkelser han i sin verdighet hadde vært utsatt for gjennom alle sine seks tvangsinnleggelser i
psykiatrisk institusjon. Carl beskriver den første- og senere tvangsinnleggelser som en vold som
ble utført mot ham. Ut fra hans subjektive opplevelse innebærer dette en vårdlidelse, dels gjennom
maktutøvelse og krenkelse av pasientens verdighet, og dels uteblitt vård (Eriksson, 1993, 12). Carl
fortsetter: “Da jeg kom fram til sykehuset tvangsmedisinerte de meg. Jeg mistet all stolthet og
verdighet, og jeg sa ikke et ord på tre uker, de trodde jeg var stum. Jeg ville heller ikke spise, så de
spurte om jeg sultestreiket.” På den ene siden opplever ikke Carl at han respekteres som menneske
(Lindholm, 1998). Ei heller opplever han i institusjonen noen som lytter eller ser hans lidelse,
gjennom deres spørsmål om han sultestreiket. På den andre siden synes det å skje en
straffereaksjon. Han vil straffe “overgriperne”, i det han synes å se vårderne som en del av
overgriperene. Dette gjør han ved å tie, og å ikke ta til seg mat. I avvisning av vårderne straffer
han samtidig også seg selv. Det tragiske i dette kan muligens forståes noe nærmere ved Benedetti,
som mener at pasienten ofte ubevisst identifiserer seg med de negative makter som skader ham, og
at han i denne rollen skader seg selv. Noe som ikke bare skyver til side indre følelsesmessige
sperringer “ .. utan dessutom förnekar dem så som omedvetna möyligheter för pasientens
männeskelige eksistens” (Benedetti, 1992, 12). Men hva som også synes å skje er til tross for at
Carl skader seg ved å tie og ved ikke å spise, synes han allikevel nettopp å være mer opptatt av
eksistensen og sin egen verdighet. Om ikke dette kom til orde den gang, så har han ord for det i
dag. Fornektet han egentlig sine muligheter for sin videre eksistens den gang? Og i forlengelsen:
Hva var den estetisk- praktiske og etisk-praktiske begrunnelse for tvangsinnleggelsene, i den form
slik Carl subjektivt beskriver det? Innleggelsene i institusjon synes å ha medført så stor mistillit
fra Carls side til psykisk helsevern at han i dag ikke vil ha noe med de å gjøre, bortsett fra
medisiner, som han mener demper den største smerten i brystet. Dette kommer fram når han sier at