5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

178
I et organisatorisk og byråkratisk perspektiv trer et paradoks fram. På den ene siden har Bjørn fem
ulike hjelpere, samt tilbud ved to ulike dagsentere for middag og aktiviteter. Så mange hjelpere
sier noe om alvorlighetsgraden i Bjørns lidelse. På den andre siden synes han ikke, tross alle sine
hjelpere, å erfare lindring gjennom sin relasjon med dem. Grunnen er som han sier: “De stikker
bare innom, de lytter ikke.” Under mine hjemmebesøk hos Bjørn så jeg eksempler på dette.
Hjemmehjelpen hadde gått etter 15 minutter. Da hadde hun “feid over gulvene”, som Bjørn sa,
samt vært i butikken. De innkjøpte matvarene lå fremdeles i en plastpose på en stol. Et annet
eksempel var fotterapeuten som stadig skulle komme innom og stelle hans tånegler, men som ikke
var der de to månedene jeg besøkte ham. Hvem som hadde det egentlige ansvaret forble hele tiden
usikkert, idet hver av hjelperene hadde sine spesialiserte og avgrensede områder. Hva angikk
føttene medførte dette at Bjørn hadde smerter, noe som innebar at han måtte ta drosje til det
dagsenteret, som i sin tur hadde krav til ham om oppmøte. Søderlund (2000) tar i sin studie opp
begrepene humanisering og verdighet og avhumanisering og lidelse innenfor vården. I en
syntetiserende tolkning viser hun bl.a. til ulike former for vård, i et kontinuum fra akseptabel vård
til avhumanisering og lidelse. For Bjørns del kan det være vanskelig å forstå annet enn at hans
vårdlidelse gjennom to av hans hjelpere synliggjøres gjennom begrepene vanskjøtsel og
avhumanisering. Vanskjøtselen viser seg som smerte, utrygghet, fremmedgjøring og
meningsløshet i vårdrelasjonen (ibid).
Avhumaniseringen synliggjøres gjennom at Bjørns fysiske behov ikke tilfredsstilles, ei heller i
enheten med hans psykiske behov og begjær (Lindström, 2003). Idealet for den vårdende relasjon
er enheten kropp, sjel og ånd, synes erstattet av en spesialisert reduksjon, og som i tillegg er
fraværende. Det synliggjøres en krenkelse av Bjørns verdighet – en krenkelse som muligens kan
befordre nok “en spiker” i hans kiste av selvforakt. En selvforakt som har sammenheng med hans
dype og ordløse ensomhet, uttrykt i metaforen: “jeg er ikke verdig til å stelles.” Spørsmålet er om
det dreier seg om en maktutøvelse eller om det dreier seg om en sjelløs ignorering av en annen. Ut
fra “kjellermenneskets” opplevelse av ignorering fikk vi innblikk i ignoreringens betydning for
opplevelse av ensomhetens dybde (kap.5.5).
Leiligheten som vårdkontekst innebærer for Bjørn at han også må være tilstede på de tider
hjelperene kan komme. Står vi her overfor en “godosk” venten på det meningsløse? Er han
egentlig, som han sier “ herre i eget hus”? Og hvilken betydning kan dette ha for opplevelse av
hjemmefølelse? Så langt anses Bjørn å være krenket i sin verdighet som menneske. Dette dels
gjennom indirekte maktutøvelse og dels som uteblitt vård gjennom ignorering. Maktutøvelsen
kommer ikke minst til syne i hans subjektive opplevelser fra tidligere innleggelser. Den uteblitte