5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

140
føler i det å ikke bli hørt på sin beretning om den fremmede som har vært i leiligheten.
Innsiktsfullt, ut fra min forståelse, fortsetter hun: “Det at det er hendt er ikke sykelig, men heller
det at jeg ikke kan slippe det etter så mange år. Det er det som er sykelig.” Hun er opprørt over
ikke å bli trodd, og begynner å trave rundt. Men, som Dagny forteller, til tross for et antall
profesjonelle hjelpere føler hun seg sveket av det psykiatriske hjelpeapparat. Hun savner at de
hadde åpnet opp for en samtale om hennes indre uro og angst. Men når de ikke gjør det, så tier
også hun. Det synes å øke risikoen for en innesperring i egen lidelse. Dagny anvender selv ordet
innesperret. I den tiden vi møttes deltok jeg sammen med psykiatrisk sykepleier.Vi gikk sammen
med Dagny til butikken. Hun synes hun ikke greier dette alene og sier.: “ Det er vel kontaktangst
jeg har, det å møte fremmede mennesker i kassa….”. Ordet ‘innesperret’ og
‘vennskapsutelukkelse’ er bindinger til synonymet ‘isolert’ som ensom. På mitt spørsmål om hun
føler seg hjemme i leiligheten, svarer hun at hun ikke har noen hjemmefølelse.
“Er det noen steder du noen gang har hatt hjemmefølelse?”
“Ja, hos mor, i barndomshjemmet, men her i leiligheten har jeg ingen følelse av at det er et hjem”.
Hva kan manglende hjemmefølelse innebære for informanten? Hjemmefølelse er noe som Dagny
synes å ha hatt i en fortid, og som hun ikke lenger synes å oppleve. Mor er i dag en gammel
kvinne. Hun er syk. Dagny er kontinuerlig bekymret for hvordan hun har det, og hva som vil skje
med barndomshjemmet etter mors død. Hun spør seg stadig om hun er en rett datter for sin mor.
En hjemmefølelse er ikke nødvendigvis knyttet til et hus med gulv, fire vegger og tak. Det er en ro
i hjemmefølelse, “her hører jeg til”, en selvfølgelig trygghet. En kan si at hjemmefølelse er ens
egentlige forhold til verden i rommet (Heidegger, 1981). Dagny har ikke denne roens “hjemme
hos seg selv” følelse. Dette viser seg i en uavlatelig talestrøm, en stundesløs evig bekymring over
alt hun mener vedrører henne. “Jeg traver jo uavlatelig rundt i leiligheten”, som hun uttrykker det.
Benedetti skriver om den sykes hjemløshet, ved at han/hun realiserer sin egen sjelelige hjemløshet
ved å være pasient:
”men en annen vil ikke kunne forstå dette om ikke en fortapthet og en sårbarhet hadde
krysset hverandre, kanskje bare på bakgrunn av en times lykke av en fortidig
hjemmefølelse, og der pasienten berettiget kunne klage over sin manglende hjemmefølelse
(Benedetti, 1974, 26).
Ensom som ‘forlatt’ knytter til seg bindinger som: ‘svik, øde og alene’. Dagny synes på sin unike
måte å gi et innhold til ensom som forlatt og isolert – ut fra hennes egne utsagn relatert til hennes
livssammenhenger.