5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

97
innenfor det sanselige estetiske område, (jfr. Heideggers første struktur i befintligheten, dvs.
bortvending fra følelsesmessig smerte). Det er mulig at begrepsparet sannferdighet-løgnaktighet
innen det vårdvitenskapelige område bør være gjenstand for utvidet diskurs, fordi begrepsparet
bl.a. har betydning innenfor hermeneutikkens forforståelse. Slik jeg i dag forstår dette, synes
sannhetsbegrepets første dimensjon i vårdvitenskapelig forskning å befinne seg innenfor
dramaturgien med sin subjektive-estetiske dimensjon, gjennom gyldighetskravet sannferdighet. På
den ene side kan en anta at dette er en forutsetning for ethos dimensjonen. Fordi om en er
sannferdig i denne refleksjons betydning er en ikke bare sannferdig i det utelukkende subjektive,
men i en medværen med andre, noe som impliserer moral. På den annen side er dette problematisk
i den forstand at det estetiske muligens ikke er en selvfølgelig forutsetning, fordi, som Aarnes
(2001) hevder: det kan være vanskelig å analysere overgangen i den enkeltes subjektive estetiske
erfaring til en etisk medværen.
Habermas’ gyldighetsbegrep vedrørende moral vil nå kommenteres som en forlengelse av
forannevnte refleksjon. Hos Habermas gjenkjenner en det oldgreske sannhetsbegrep, hvor det i
dialogtikken fant sted en fortolkning og en skjelning mellom sant og falskt (Eikeland, 1992). Men
med henblikk på vårdvitenskapens caritasmotiv, dvs. kjærlighetsbudskapets etiske innhold (de
Silva; Andersson, 1991) står vi her overfor et problem? Habermas har en historisk-dialektisk
tilnærming innenfor fornuftens utvikling, en fornuft som søkte det sanne. Hva han ikke synes å ta
høyde for er den religiøse dimensjon. Det er jo heller ikke hans mål. Hans prosjekt er innenfor den
verdslige og timelige verden. Men kan en da overføre hans gyldighetskrav innenfor etikkens
område til vårdvitenskapens caritastenkning? På den ene siden tror jeg han gir et verdifullt bidrag
til sannhetsbegrepet i vår moderne timelige verden, ikke minst ut fra hans påstand om at dialogen
er brutt sammen. På den annen side forholder caritasmotivet seg også til den religiøse verden. Står
vi da overfor den dobbelte sannhet? Eller er det ikke snarere slik, at en i vårdvitenskapen
aksepterer og impliserer det timelige ethos med gyldighetskravet “det rette” og “det gode”, og
samtidig i en forlengelse kan åpne seg i sin sannhetssøkning mot eller i hengivenhet til den
religiøse verden? I tråd med dette skriver Eriksson:
“ Agapemotivet ar grundad på kristendommen, men vi skall komma ihåg att det refererar
till det etiska livets innehåll, et ethos. Jag tror att vi kan utvecla en vårdande kultur som har
caritasmotivets attributt utan att det förutsetter en uttalad kristen tro hos den enskilda
vårdaren….” (da Silva, 1991, 71) (min kursivering).