5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

213
indre referansesystem som vi andre ikke kan eller vil forstå og akseptere synes bare å bekrefte
betydningen av det viktige i å strevet med å forstå pasientenes ensomhet.
…kunstens solitude som lindrende helsepotensial……?
Et neste fellestrekk som framkom i informantenes “nye” outsider-ensomhet er at de innenfor
området av kunst og kultur tar i bruk ulike kunstarter. De har m.a. ikke vendt ryggen til den
kunstart de hele tiden har hatt et forhold til, og anvender i dag kunst ikke bare for lindring av sin
ensomhet, men også som en glede i tilværelsen. Informantenes kunstinteresse anses å kunne
relateres til ensomhetens positive ensomhet, der den kunstart de utøver kan øke selvbildet og
frigjøre positive krefter (Sivonen, 2000). Et helsepotensial så vel på et gjørende som et værende
nivå, hvor informantene på et gjørende nivå uttrykker ensomhet som både godt og vondt, og på et
værende nivå muligens erfarer bekreftelse gjennom kunst (jfr. kap.5.5). Men er det gjennom kunst
det nærmeste informantene muligens kan komme i nærværende fellesskap? Eller representerer
kunsten for informantene en gjenkjennende solitude – et savn, og ved det en tilbakevending til sin
tidligere positive outsider-ensomhet? En outsider-identitet som muligens representerte deres
eksistens egentlighet, men hvor den enkelte informant aldri har krevd sin rett til å være avvikende.
……Aleneboende i egen leilighet, men i hjemløshetens ensomhet…..
Informantene formidler i det vesentlige to forhold som aleneboende. Det ene er opplevelsen av et
gode – en frihet i det å kunne låse opp og å låse igjen egen dør. En kan med Levinas si at: jeget
eksisterer ved å samle seg ved å søke empirisk tilflukt i huset, der husets opprinnelige mening var
å bryte bygningenes massivitet for å åpne opp for selvets hjemhørighet hos seg selv (Levinas,
1996). På den andre siden er det ingen av informantene som opplever sitt bosted som et hjem.
Opplevelsen av manglende hjemmefølelse synes å relateres til følgende forhold. Det ene er
informantenes opplevelse av indre hjemløshet, hvor ensomhetens hjul har satt så dype spor, at
informantene i dag i en viss grad er blitt fremmed for seg selv. Det andre er at bostedet til dels er
omgjort til en arena for ulike omsorgsutøvelser, men hvor informantene likevel opplever seg
alene.
Det interessante er at ingen av informantene faktisk opplever eller erfarer leiligheten som sitt
hjem. Dette står i en underlig kontrast til den offentlige psykiatris nedbygging av institusjoner og
planlegging av boliger for personer med alvorlig psykisk lidelse i rehabiliterende hensikt.
Rehabiliteres dermed aleneboende personer med alvorlig psykisk lidelse i stedet til en
ensomhetens hjemløshet? Til det sistnevnte står en i dag ut, fra min forståelse, overfor en