5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

55
meningsfulle eller gode ensomhet. Kan vi i utvikling av eget selv konfronteres med en
ensomhetens ontologi av en annen karakter? Selve definisjonen av mennesket som eksisterende
innebærer adskillelse i en egentlig og uegentlig eksistens (Nordentoft, 1961, 81) 94 . Skillet mellom
de to værensformer er i overveiende grad teoretisk-analytisk, og kan virke som et kunstig skille.
På den annen side er det nødvendig å skille dem, for å få fram det karakteristiske for egentlig
væren. Det karakteristiske ved egentlig væren er et komplisert spørsmål, i og med at mennesket til
daglig lever uegentlig (Verfallen). Samtidig konstaterer Heidegger at muligheten er til stede, og da
gjennom omsorgsstrukturens ontologiske framtidsdimensjon. “I själva grundförfattningen för
tillvarons väsen ligger således en ständig oavslutadhet (Heidegger, 1981, 236)” 95 . Det er i
forståelsens framtidsstruktur med dens dialektiske forhold til befintlighetens fortidsstruktur,
mennesket i prinsippet gis den individualiserende mulighet til forandring. Det er ved
forfallsfenomenet representert ved “Das Man” 96 at Heidegger når fram til egentlighetens
eksistensiale ledd. Dette fordi en i uegentlighetens ensomhet representert ved menneskets frafall
fra seg selv antas å inneha en følelsens ensomhet i en fremmedgjørende form. Eksistensens
egentlige værensform må søkes i den enkelte, velge valget for å nå fram til det subjektivt unike i
en selv, som den enkelte.
I den enkeltes søken mot egentligheten i en selv synes en å komme inn i grenseland av så vel
skjønnhetens mulige ensomhet som skrekkene for “tomhetens intethet”. Veien mot egentlig væren
synes å gå gjennom en ensom samtale med seg selv – en diskurs, i det hvert menneske er alene i
selvets pluraliteter. Følgende eksistensiale ledd gir mulighet for egentlig væremåte:
samvittigheten, besluttsomheten, skylden og menneskets forhold til tidlighetens endelighet –
døden (Heidegger, 1981). Disse eksistensiale ledd står i et dialektisk forhold til hverandre.
Samvittigheten: En nærmere analyse av samvittigheten avsløres som et opprop til Dasein, om å
akte på sitt ‘inderligste - kunne – være’ (Heidegger, 1981, 269). Det problematiske i oppropet
ligger i at en i larmen fra Man-sfæren risikerer å overhøre “sitt eget selv”(ibid), idet
samvittighetens stemme er fremmed for Man-selvet. I samvittighetens opprop åpnes en mot det
ukjente i seg selv, kanskje mot en hjemløshetens ensomhet der en ikke kan forveksle seg selv med
94 S. Nordentoft er teolog og Heideggerforsker.
95 Det primære momentet i omsorgen er dens “.det att vara: ” i - forveg -framfør- sig, og fortsetter: “ Så lenge tillvaron
er”.., och enda till sitt slut, forholder den sig til sitt kunna - vara (Heidegger, 1981, 236). Menneskets tilværelse er
mulighet. Mennesket er hva det er. I følge en avgjørelse eller unnlatelse av den så kan mennesket så vel velge seg
selv, i egentlig forstand, som det kan ha tapt seg selv, eller tilsynelatende ha valgt seg selv. (Løgstrup, 1996, 40)
96 Heidegger forklarer forfallsfenomenets uegentlige væren gjennom “Das Man”. Das Man defineres av Nordentoft
som: hver enkelts egen måte å leve på, når han lever som alle andre (Nordentoft, 1961, 58). Das Man eksisterer derfor
ikke som seg selv, men som “de andre”. Dette kommer til uttrykk gjennom: nysgjerrighet, snakk og tvetydighet
(Heidegger, 1981,169 – 175).