5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

195
Hjemmehjelpen går i veiledning hos psykiatrisk sykepleier. Når han har for stor angst og uro,
benytter Jørgen seg av bydelens avlastningsavdeling, og han sier: “det er godt å være der, det er
legedom for sjelen. De vekker meg om morgenen, så jeg kommer i gang.” Hver fjortende dag går
han til bydelens psykiatriske poliklinikk. Han har nylig fått tildelt en lege, og er sint på denne
legen. Dels holder ikke legen seg til avtalt tid, og dels opplever Jørgen at legen misforstår ham.
“Han (legen) sier jeg har damp, og at jeg bør ha amfetamin, at jeg er hyperaktiv. Men det er jeg
ikke, og ikke vil jeg ta amfetamin.” Jørgen sluttet selv med medisiner en ti dagers tid i den
perioden jeg besøkte ham. “Måtte få all giften ut av kroppen. Følte at tankene klarnet. På
medisiner går jeg i det store intet, er i et ingenmannsland. Men legen sier jeg må gå på medisiner
resten av livet. Det er som en livstidsdom.” Jørgen vil kontakte overlegen på grunn av denne legen
han har fått tildelt, fordi legen heller ikke liker at han er religiøs, og at Jørgen leser i Bibelen.
Innledende forståelse for hvordan Jørgens uttrykker og erfarer sin ensomhet
Jørgen snakker om sin ensomhet innenfor flere ensomhetsdimensjoner. Hans eksistensielle
ensomhet uttrykkes gjennom flere utsagn. Det ene kan betegnes som den gode ensomhet, hvor
Jørgen refererer til Jesus, som ville bort fra folkemengden, og sier: “Jeg trenger også å være alene
for å gro litt”. Men det er på den andre siden konfliktfylt for ham. Han utdyper dette for meg ved å
tegne en sirkel. “Sirkelen har ulike kammer, for følelsesliv, tankeliv og sjeleliv, og en har det
innerste kammeret, hvor en kan gjemme seg i sin egen forkastelse,” sier Jørgen, “stenge seg inne,
slik jeg stenger meg inne i min egen forkastelse med sextelefonene. Men det er jo ikke det jeg vil.”
Jørgen er redd han vil bli dømt for dette av en allmektig Gud. En dypere dimensjon ved den
eksistensielle ensomhet kommer til uttrykk i avsluttende forskningssamtale, der jeg på forhånd
hadde spurt om han kunne finne noe musikk som illustrerte hans opplevelse av ensomhet. Da jeg
kom hadde han ryddet og vasket leiligheten, og tent levende lys. Det var som om han i større grad
enn før hadde ventet på meg for å få anledning til å fortelle om sin ensomhet.
“Har du funnet noe musikk som uttrykker din opplevelse av ensomhet”
Jørgen går rett bort til CD-spilleren og setter på Davids salme spilt av K. Bjørnstad. Vi sitter i
taushet og lytter. “Dette”, sier Jørgen, “er hva jeg opplever som ensomhet: Min Gud, min Gud
hvorfor har du forlatt meg, det dype – det sitter i brystet.” Han fortsetter: “… det er et sår i sjelen,
at en blir forlatt, det er et dyp i ensomheten … en smerte. Og for at en annen skal forstå denne
smerten må en ha et modent hjerte.” Jørgen snakker nærmest i en monadisk form. Inniblant
avbryter han seg selv ved å si: “Nå skal jeg ikke forkynne.” På den ene siden er det en viss
“letthet” i måten han uttrykker seg om det eksistensielt smertefulle. På den andre siden synes