5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

133
for temaet ensomhet. Jeg antok at en slik form for tilnærming ved hjemmebesøkene og i
forskningssamtalen kanskje kunne medvirke til en felles oppdagelse av temaet som sådan, i det
paradoksale poeng at alle vi mennesker er i ensomhetens universelle fellesskap. Men hvordan kan
en gjennom vårdvitenskapelig forskning nå forståelse for informantens ensomhet på en slik måte
at det vardende nivå trer fram? Selv om lengselen kanskje har maskert seg i det ukjente for
informanten og er skjult for forsker?
Litteraturen innenfor hermeneutisk tenkning, nedfelt i eksistensielle og psykodynamiske tekster
forteller at vi står overfor et dilemma av alvorlig karakter, fordi fremmedheten hos “den
schizofrene person”, også kan sees som en bisarr beskyttelse “mot pasientens inntil døden
ensomhet ” (Benedetti, 1974). Det hallusinatoriske helvete har erstattet lengselens indre stemme
mot hva hun kunne bli, og anti -psykotisk medisinering maskerer lengselen ytterligere. Heideggers
uegentlige og egentlige værensform, der normalangsten minner oss om i hvilken grad vi er falt
vekk fra vårt “inderligste kunne være” synes ikke tilstrekkelig i forståelse av personer med
alvorlig psykisk lidelse. Det er noe annet og ukjent som trer fram. Ukjent for informanten selv og
for meg, der normalangsten synes transformert inn i en underliggende skrekk, dempet av
medisiner, men lurende som en demon i bakgrunnen (jfr. informantens opplevelse av de indre,
muntre og torturerende stemmer). Pasientene kommer ofte ikke til orde med sin opplevelse, i det
“behandlingsangstens hjelpeløshet” ofte innebærer en kjemisk behandling i kortere eller lengre tid.
Informanten går som nevnt på en “vedlikeholdsdosering”, som det heter i psykiatriske
behandlingskretser. Men det faktum at hvert menneske som menneske kan komme inn i helsens
unike bevegelse, kan en gjennom vårdvitenskapelig forskning åpne muligheten for forståelsens
betydning på en kanskje mer innvendig måte om menneskets hellighet i dets livslidelse .
Med forannevnte, noe overordnede forståelse vender jeg tilbake til situasjonen. Til informanten
med sin opplevelse av seg selv i maleriet, og begrepet om: “Den enkelte” relatert til informantens
vardende nivå. Hvordan kan dette forståes? Fra fasene gjennom informantens motsetningsfylte
opplevelse og betegnelse om seg selv, som henholdsvis “paranoid schizofren”, og i det samme en
strime av bevegende helse på gjørende nivå, som glimter gjennom hennes utsagn om seg selv som
“den lille pike” ensomt seende på hvordan hennes liv er blitt, representert “ved invitasjon til
sengen” på et værende nivå, videreføres forståelsen gjennom Kirkegaards begrep om: hiin enkelte.
(Svendsen, 1984 ) 158 .
158 Kierkegaard er i denne forbindelse anvendt sekundært gjennom Svendsen. Han blir da anvendt som ny
”tolkningsteoretiker” men partielt, og kun med henblikk på denne informanten.