5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

61
Ensomhet belyst gjennom malerkunst og skjønnlitteratur
Malerkunsten. Det er spesielt to norske kunstmalere, som ut fra min forståelse, viser ensomhetens
lidelse i all sin nakenhet. Den ene er E. Munch, som uttykte at hans kunst hadde røtter i hans
søken etter å forstå livets uforutsigbarhet. Bildet “Det syke barn” (1885/86), som er malt flere
ganger, viser Munchs søster Sophie på dødsleiet med sin mor ved sengen. Moren er nedbøyd av
sorg, men lyset faller på Sophies ansikt. Det er spesielt lyset i penselstrøkene som, ut fra min
forståelse, viser den døende søsterens vei mot noe. Et ungt liv og et ulevet liv, men lyset, uttrykket
i øynene betar en i sin uendelighetsdimensjon. Ansiktet synes å gi form til Levinas utsagn om at
den annens ansikt kaller til oppbrudd, mot det uendelige (Aarnes, 1998, om Levinas). Ut fra min
forståelse står en overfor en kontekst, men som på samme tid er kontekstløs, ved lysets opplysning
av ansiktet, og hvor Gadamer(1997, 204) utdyper lysets betydning i skjønnhetens vesen. Ansiktets
lys bærer en mening.
“I sin rakhet och sårbarhet tillhör ansiktet inte nogon kontext, det kan inte defineras utifrån
nogon bestemd roll. Ansiktet leder oss hänsides. Det er den Andres absoluta annanhet som
samtidigt öppnar dörren til Oendeligheten. Den lyser mig til mötes i den andra personens
blick och ansiktsuttryck” (Helin & Lindström, 2002, 8).
En tidligere student skrev om dette bildet 100 , hvor jeg anvender parafraserte sitater. “Bildet ble
som en hemmelighet mellom meg og kunstneren. Drømmen og maleriet går inn i hverandre… og
at en endelig avskjed rett før man puster ut sitt liv kan være full av velsignelse… det åndelige
søkende i mennesket er blitt mer synlig for meg” (Nilsson, 1997, 45). Studenten ble berørt i sin
unike eksistens, og med Powys kan en muligens si at i studentens dialog med bildet “ renset dette
hennes sinn, og gjorde henne mottagelig for de fineste berøringer av ømhet” (Powys, 1974, 31-
31).
Den andre kunstmaler jeg vil trekke fram er Lars Hertevig 101 . I min tolkning av Hertevigs bilder
innehar de et underlig ensomhetens mysterium i seg. Selv om hans bilder muligens symboliserte
tidligere minner om faren, moren og Helene, er hans bilder universelle uavhengig av kontekst.
100 I 1993 innførte jeg et valgfritt tema i vid.utd. i psyk.s.pl. Tema var: Kunst som vekkende symbol i utvikling av
estetisk og etisk bevissthet i ekte omsorg. Temaet var et pedagogisk prosjekt og ble evaluert i 1994. Prosjektet varte
fram til 1998. For videre interesse henvises til boken: “ En Albatross i stuen” (red) Berntsen, 1997.
101 L. Hertevig (1830 – 1902) ble født av fattige foreldre på Borgøya i Ryfylke,i Norge. Han begynte tidlig å male. I
en periode var han i Tyskland for å studere. Han ble der svært forelsket i datteren av husvertinnen: Helene, som
avviste ham. Han var en av de malerene som av datidens medisinske psykiatri fikk diagnosen : “dementia praecox.”,
samtidig fremkommer hans egne ord i hans journal fra Gaustad sykehus 1856: “ Jeg ble gal fordi jeg har tittet for mye
på solen.” Han ble der i halvannet år, og ble utskrevet som uhelbredelig sinnssyk. Hertevig døde i den ytterste
fattigdom og ensomhet, utstøtt av det “gode selskap”.