5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

215
alvorlig psykisk lidelse er fremdeles i dag en stigmatisert minoritetsgruppe, og de har derfor ikke
makt til å vinne fram med argumentasjon for hva de faktisk ønsker av vård (Chih-Yuan, 2003).
Oppsummerende refleksjon
Ut fra analysen av informantenes ensomhet gis det en oppsummering i relasjon til de empiriske
forskningsspørsmål. Som aleneboende er informantenes språklige ensomhet vist i første og siste
utvidede kluster. Synonymenes opplevde og erfarte innhold har en spennvidde innenfor flere
dimensjoner og nivåer i det dialektiske helse-og lidelsesforhold, så vel på gjørende som værende
og vardende nivå. På det gjørende nivå erfares ensomheten som alenehet og isolerthet i
betydningen av utestengthet fra det “normale liv”. Informantene savner selskap og opplever seg
forlatt av tidligere venner. På den andre siden makter de ikke å gjøre noe aktivt for å endre dette.
Ensomheten viser seg også i deres skam over sin annerledeshet. I sin lidelse skammer de seg over
sin “sykdom”, og synes å se sin “sykdom” som feil og mangler ved seg selv, noe som bekreftes av
Vuokila-Oikkonen et al.(2002). Ikke en av informantene har uttrykt stolthet over sin diagnose.
Informantenes stolthet og verdighet kommer til syne på det værende og vardende nivå. I sitt
nærmest monadiske fengsel fantes det ingen. Så pinefullt har dette vært at selvmordforsøk ble en
utvei. I det psykotiske gjennombrudd begynte en annen verden, hvor de i dag på den ene siden
ikke finner tilbake til sin tidligere fortrolige og mulige outsider-identitet, og på den andre siden
stiger det fram et savn over alt de har tapt i mulig fellesskap med andre. Leiligheten de bor i
erfares ikke som et hjem i ordets egentlige betydning. På det eksistensielle værende nivå er
ensomhetens smerte nærmest kontinuerlig til stede som en usynlig følgesvenn gjennom følelser
som angst, vergeløshet og savn, men gjennom en ytre maske av selvisolering. På den andre siden
finnes også helsepotensialer i form av lindring i informantenes ulike interesser og aktive utøvelse
innenfor ulike kunstarter. Dette eksistensielle værende synes bare å inneha et tynt slør til det
vardende nivås ensomhet. Det er kanskje på ensomhetens vardende nivå en øyner det mektigste av
lidelsens ensomhet – en ur- ensomhet som synes å være knyttet til opplevelse av tap av fellesskap,
som muligens er bortenfor forståelse. Tragisk, ut fra min forståelse, er derfor spørsmålet om
psykosens gjennombrudd i sin intense fragmentering ved de metaforiske “ulver og majesteter”, og
etterfølgende nedtoning av gjennombruddet, kun har etterlatt informantene tilbake med skammen
i ensomhetens rom?
8.11 Savnet i ensomhetens melodi — en invariansbestemmelse
Ut fra hermeneutisk tolkningsforståelse av den enkelte informant i deres kontekstuelle
livssammenhenger, og tolkning av fellestrekk av ensomhetens utvikling i livsberettelsen søkes nå