5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

77
Det er i korsfestelsen av Jesus den ultimate ensomhet anes — den ytterste ensomhet.
Ved den niende timen ropte Jesus med høy røst. “Eloi, Eloi, lama sabaktani? ”Min Gud, min Gud,
hvorfor har du forlatt meg?” (Bibelen,n.t., 2001; Mark.15, 34; Matt. 27, 45 – 56; Luk. 23, 44 –49;
Joh.19, 28-30). I dette utsagnet synes han å ha tatt på seg hele menneskehetens dypeste ensomhet.
Han er forrådt og han så han skulle bli forrådt, han er avvist og han så han skulle bli avvist, han er
spottet og han så han skulle bli spottet. Spørsmålet om Gude - mennesket omfatter både idéen om
ydmykelse som det høyeste vesen utsettes for, og idèen om soning, og hvor lidelsen gjennom
stedfortredelse er presset til det marginale (Levinas,1998). I den siste stunden før sin fysiske død
opplever Jesus at Gud forlater ham i den ytterste time. Dette er kanskje det ytterste i ensomhetens
lidelse. Jesus elsker sin far, men forlates av sin far. Det er kanskje i det øyeblikket han blir forlatt
av Gud, han ikke er helt seg selv. Den ultimate ensomhet forståes slik: Mennesket er både forlatt
av Gud og forlatt av seg selv, i det det ikke helt er seg selv. Likevel tviler ikke Jesus på Guds
eksistens. Slik sett kan Jesus på den ene siden være et symbol på menneskets opplevelse av
ensomhetens uendelige dybde – ensomhet – ensomhetens dypeste mysterium. For vi vet ikke, og
vil aldri kunne få tilstrekkelig forståelse om ensomhetens uendelighet, nettopp i kraft av
uendelighetens mysterium. På den andre siden er ikke Jesus ensom fordi han er forsonet med Gud.
Han tviler ikke på Guds eksistens. Så er det kanskje slik — at Jesusskikkelsen er Guds offer til
menneskene, men hvor det spesielle med Jesus er, at han seiret over døden.
Oppsummerende refleksjon.
I belysningen av personene Moses’ og Jobs mulige ensomhet fremstår på den ene siden deres
ensomhet nødvendigvis komplekst og mysteriøst, dels fordi Bibelen i liten grad anvender ordet
ensomhet, og dels fordi en tolkning av personens subjektive ensomhet vil være for spekulativ på
bakgrunn av historiens tid. På den andre siden fremstår hos Moses og Job et lidenskapelig
Gudsforhold, hvor muligens den dype ensomhet da ikke er tilstede. Hos personen Jesus vises, ut
fra min forståelse, essensen og paradokset i menneskets dypeste ensomhet. På den ene siden savn
etter forsonende fellesskap på et religiøst og metafysisk nivå, og på den andre siden svikets
mysterium om offeret er for krevende.
Det ligger derfor an til at en rimelig konklusjon kan være: Erkjennelse av ensomhetens dyp i den
menneskelige eksistens synes å framtvinge ensomhetens motsetning – en kjærlighetens fellesskap
i en agapedimensjon, et Gudsfellesskap som synes å avskjedige ensomheten.
130 Hva kjærlighet er beskrives innenfor den caritative kjærlighetstanken (Eriksson,1990). Hva som stilles spørsmål
om: er Lidelsens hvorfor (Eriksson & de Silva, B. (red.) 1991)