5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

110
(1997, 1999); Heidegger (1981); Benedetti (1974) og Fromm-Reichman (1959) er “de lamper”
som i det vesentlige vil leve videre med i forståelsen av informantenes ensomhet relatert til livsog
sykdomslidelse. Imidlertid kan ikke forholdet livslidelse og sykdomslidelse klart skilles fra
hverandre, fordi ensomhetens livslidelse anses å ha i sammenheng med sykdomslidelsen. I
forståelse av informantenes vårdlidelse innreflekteres Habermas’ kritiske perspektiv. 145
Den semantiske analyse (språkkartet for ensom) er, som nevnt, abduktivt anvendt i forståelsen av
informantenes ensomhet. Begrunnelsen er todelt. Det ene er å synliggjøre de synonymer
informantene anvender fra det vanlige språk. Det andre er en søken etter forståelse for de
subjektive nyansene som ligger i ‘ordet’.
Imidlertid er det et dilemma og et forbehold i relasjon til tolkningsrammen. På den ene siden ville
det være logisk og kun anvende nevnte tolkningsteoretikere, slik at empirien i sin helhet kunne
inngå i dialog med disse teorier. Dette er også delvis gjort. Men i strevet med å nå en
dybdeforståelse av den enkelte informants ensomhet ble andre tolkningsteoretikere anvendt ut fra
hva som steg opp fra materialet. Begrunnelsen for anvendelse av andre tolkningsteoretikere ligger
i det faktum at ingen litteratur eksplisitt har tematisert forholdet mellom ensomhet og aleneboende
personer med alvorlig psykisk lidelse. Hjelpeteoretikere som for øvrig anvendes har det til felles
at de er innenfor humanvitenskapens hermeneutiske område. Videre er de i overveiende grad
eksistensialistiske og psykodynamiske i sin tenkning. For å unngå kategorisammenblandinger vil
det i tolkningen markeres når jeg for eksempel beveger meg fra psykologi til filosofi.
I følge Lindström utgjøres pasientanalysens ledende prinsipp i “måten å se på”, noe som
innebærer en kontinuerlig arkeologisk vei (Lindström, 1994, 53). En børster varlig bort det ytre
støv, og setter lys på de enkelte deler i de ulike lag, som ved det muliggjør en større forståelse av
helheten. Hvor dypt en kommer i forståelse av den indre meningssammenheng er umulig å vite på
forhånd, i det delene og helheten gjensidig påvirker hverandre. I sykdomslidelsen er det pasientens
opplevelse av ensomhet i relasjon til sykdom og behandling som er i fokus (Eriksson, 1993, 100),
der det tilstrebes en spørrende åpenhet. I forståelsen av informantenes ensomhet er det ut fra min
forståelse viktig å bevege seg innenfor to stemmer. Det ytre er hva informanten sier, det indre er
hva han formidler, og som muligens finner gjenklang i min opplevelse av informanten. Som et
145 Forenligheten mellom Gadamer og Habermas ansees gjennom Gamers virkningshistoriske begrep og Habermas’
emansipatoriske kulturkritiske perspektiv. Selv om de går ulike veier synes jeg å se en forenlighet mellom de på
nevnte punkt.