5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

182
og sin egen verdighet, og opplever tilbud i regi av psykisk helsevern som en nedverdigelse av
mennesket. Han skriver dikt og gjennom disse synliggjøres ut fra min forståelse både en trist
ømhet for de mennesker han ser rundt seg, og en sviende pilespiss over opplevelse av egen
ondskap, men likevel, nærmest som et gjenskinn anes en framtid.
Carl har, som den eneste av informantene, sine historiske røtter i bydelen, og kjenner bydelens
historie og kultur. Hva Carl liker best ved bydelen er kafétilbudene, noe som ikke er overraskende.
Imidlertid skulle han ønske vekk noen av de “trendy” kafeene til fordel for mer pub liknende
kaféer. Han snakker sjelden med folk på kaféen, det blir mest serveringspersonalet. “En gang var
det en av de som satte seg ned og snakket med meg, og det var enda i arbeidstiden hennes.” Carl
benytter sjelden eller aldri bydelens øvrige kulturtilbud. Han leier leiligheten av en slektning, noe
han synes er nedverdigende; men har ikke økonomi til kjøp av egen leilighet. I stuen har han TV,
telefon og musikkanlegg. Gardinene skjuler innsyn fra naboene. Som de fleste av informantene
har han sin stol. Carl er på hils med naboene, ellers ingen kontakt.
Mor lever og de møtes ca. en gang i uken. “Du er ute og lufter moderen du da?” “Nei, det er vel
heller hun som lufter meg”. Carl viser meg et dikt han har skrevet om sin mor. Far er død noen år
tilbake. Han hadde en høy stilling i det offentlige, og Carl har nærmest et hat/kjærlighetsforhold til
sin avdøde far. Han har en søster som er bosatt i utlandet, som han har brevkontakt med. Han viser
meg også et dikt han har skrevet om sitt forhold til sine søsken. Carl har ingen kjæreste, og sier:
“Om jeg ikke hadde hatt denne psykiske lidelsen, skulle jeg gjerne hatt litt ordnede forhold, jeg
kunne tenkt meg en familie – en samboer. Men slik det nå er går det ikke, jeg kommer til kort, og
er ikke lenger den mann jeg en gang var.” Han forteller at de tidligere venner han hadde, forsvant
da han ble dårlig. I dag har han mest kontakt med tidligere medpasienter og betegner disse som
bekjente. Et universitetsstudium er fullført. Etter studiet hospiterte han ved en skole: “Men jeg
følte meg helt nede, de kunne så mye mer enn meg.” Det er i dag flere år siden han har vært i
lønnet arbeid. “Men jeg får jo ikke jobb, og kan heller ikke jobbe.” Om sin økonomi i dag sier
han: “Det er så nedverdigende å motta uføretrygd, det er som å tigge av staten.” I tillegg til sin
litterære interesse, er han spesielt interessert i tegning. Carl har vist meg flere tegninger. Han viser
fram en tegning av en joggesko: “Det var en kunstner som sa til meg at den joggeskoen var
ondsinnet, kald og tom.”
“Folk må jo få mene hva de vil, men jeg ser det ikke slik. Du ser jo, sier jeg, at skoen har vært
brukt. En kan nærmest se at den foten som har vært i skoen har svettet, og nå står den der etterlatt
for seg selv.”