5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

139
Innledende forståelse for hvordan Dagny uttrykker og erfarer sin ensomhet?
Under første møte forteller informanten umiddelbart: “en kan godt være alene uten å være ensom,
og ensom uten å være alene”. Ordene kommer hurtig, nærmest som en klisjé. Som aleneboende i
egen leilighet har hun etterhvert begynt å mislike bydelen mer og mer, dette på grunn av økende
kriminalitet og vold. Bydelens ulike kulturtilbud benyttes ikke, idet hun er engstelig for å gå ut
alene. Dagny liker ikke profesjonelle grupper. “Jeg får alle piggene ut, om jeg skal delta i slike
grupper.”
Synonymet ‘alene’ som ensom knytter seg bl.a. til bindingene: ‘separat, solo og enslig.’ Kan
derfor en rimelig tolkning være at pasienten er alene i denne betydningen? Hun foretrekker heller
å være solo og enslig enn å delta i et ikke eget valgt fellesskap. Ordet alene kan være positivt i
forhold til nevnte bindinger, i det de kan gi muligheter for et autonomt selv, men samtidig kan det
være negativt da det også knytter seg til bindinger som ‘svik, livløs og død’. I Dagnys tilfelle kan
det se ut som om hun betrakter seg selv som helt alene, separert fra andre. Hun er tilbaketrukket,
og selv om hun kunne tenke seg kontakt med naboene, tar hun selv ikke initiativ til dette. Hun
forteller at hun opplever det som et svik, at venner og kollegaer og deler av familien har trukket
seg tilbake etter at hun ble syk. Dagny forteller om sin ensomhet som både noe godt og vondt. Det
gode er som hun sier: “jeg har lært å sette pris på musikk, men jeg bruker det også som en flukt
fordi jeg føler en slik ensomhet når jeg er alene.” Det vonde ved hennes ensomhet betegner hun
som forlatthetsfølelse. Under forskningssamtalen forteller Dagny om sin erfaring fra sine opphold
i psykiatriske institusjoner, og parafraserte utsagn anvendes: “….helsepersonell involverer seg
ikke i pasientene”. Dagny tror at sykepleierne beskytter seg mot følelsesmessig engasjement.
“Sykepleierene nå for tiden har for mange å forholde seg til, og som pasient blir jeg en av mange.”
Hun sier at hun nesten ikke så sykepleierne da hun var på institusjon. “De var mer opptatt av
papirarbeidet enn av pasientene”. Det var hjelpepleierne hun hadde mest kontakt med, men Dagny
sier hun også kanskje trakk seg fra personalet og de andre pasientene, i det hun ikke ville binde
seg til noen. Sykepleierene hadde nærmest bebreidet henne fordi Dagny trakk seg fra
“fellesskapet”. Hun fnyser av ordet. “Jeg kjente jo ingen av de, vi hadde helt ulike interesser og så
kommer de og snakker om fellesskap”. Lindströms studie (1995) viser at personalets faste rutiner
og etterfølgende funksjonsmåte oppleves som krenkende på deres verdighet. I tillegg oppleves den
uformelle tvang som maktutøvelse fra personalets side.
“Hvor sannhetssøkende er psykiatrien”, spør Dagny, og fortsetter å si at hun opplever å bli
sykeliggjort når hun forteller om sin opplevelse av innbrudd i leiligheten, og den ensomhet hun