5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

29
hermenutiske sirkelens betydningsfullhet ligger i forforståelsen. “ Det avgjörande är inte att ta sig
inn i cirkelen, utan att ta sig inn i den på rätt sätt” (Heidegger, 1981, 154). 53 I følge Heidegger har
all forståelse, både egentlig og uegentlig, sitt opphav i forforståelsen (vorhabe). I refleksiv ro kan
forforståelsen og bevissthet på implisitte fordommer utvikles, slik at ny forståelse kan
videreutvikles og gis et språk. 54 Om en ikke synliggjør sin egen forforståelse i søken etter
fordypende og /eller ny forståelse risikerer en “å gå i ring”, av årsakssammenhenger ukjent for en
selv og andre. Derav uttrykket “å ta seg inn i den hermeneutiske sirkel på rett måte.” Så langt
konstateres at økt bevissthet om egen forforståelse og implisitt fordom har betydning for ny og
troverdig forståelse, som hvis den blir artikulert innehar et fordypende mulighetspotensiale
innenfor vårdvitenskapen. Forståelse er altså et grunnleggende fenomen ved menneskets eksistens,
der jeg søker å trenge inn en meningsforståelse av eksistensens ensomhet gjennom hermeneutisk
metodologi. Gadamer (1997, 1999) har i sin videreutvikling av Heideggers utlegning om
forståelsens hermeneutikk en klargjørende forståelse av hermeneutikkens forhold til estetikk.
Hermenutikk er for ham et møte med eksistensen gjennom språket (Ødman, 1979). Forståelse kan
da sies å være et meningsbegrep.
I veien mot forståelse av ensomhet hadde jeg en intuitiv forutforståelse. Opplevelsen var dels
preget av den gode opplevelsen ved alenehet, og dels en bortvending ved det for smertefulle ved
ensomheten. Jeg erfarte m.a. befintlighetens smerte i livslidelsen 55 , og hvor Heidegger hevder at
forståelsens sirkelstruktur beror på menneskets stemthet (Befindlickeit) i forhold til medværen i
tid og rom. I første fase gikk studiene i bredden, så vel i faglitteratur som skjønnlitteratur. Den rike
tilgangen i skjønnlitteratur for forståelse av ensomhet var ofte så provokativt beskrevet, at
gjenkjennelsen i egen ensomhet førte til ønsket om ny bortvending fra smerten. ”Stemningen
baner veien for forståelsen, og ledsager forståelsens bevegelse av stemninger som har sitt spesielle
sikte” (Eriksson & Lindström, 2000, 9) ( min oversettelse). Men mennesket kan ved sine dybder i
følelsenes og forståelsens skjulte liv, gå seg vill og forstå feil. Er det så mulig å forstå rett? Eller er
bare en partiell forståelse mulig? (Gadamer,1999). Det er her en vender seg til hermeneutikken
med både sin fremadskridende og tilbakevendende forståelse, fra helhet til deler tilbake til helhet,
52
Om metoders begrensede verdi i hermeneutikken hevder Gadamer (1997) at ingen regler finnes, og om det finnes
tilrår han at man ikke følger dem.
53
Begrepet forforståelse kan muligens assosieres til Aristoteles oppskatting av den intuitive intelligens, som han
sidestiller med den vitenskapelige kunnskap. En intuisjon hvor man gjennom dialektikken kan nå fram til sannhet
(Aittamäki, 1999, Eassy oppgave om Aristoteles). Utsagnet korresponderer med Heideggers oppfatning av
forståelsens tale, hvor han nettopp ser denne i relasjon til Aristoteles ord om sannhet gjennom dialektikk.
54
Forståelsens mulighetskarakter utvikles gjennom befintlighetens fortid mot en gradvis forståelse i en framtid
gjennomstrukturene: 1) vorhabe,2) vorsicht 3) vorgriff (Heidegger, 1981, 150).