5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

154
Turid synes å ha erfart sin ensomhet fra tidlig barndom, så vel følelsesmessig som tankemessig.
Hva en har sett av hennes utsagn er, at hun tidlig søkte seg ut mot et fellesskap, kanskje fordi hun
ikke erfarte et fellesskap i sitt barndomshjem, der krangling foreldrene imellom ofte stod på
dagsordenen. Hun søkte seg mot et fellesskap innenfor skolekameraters domene, hvor hun i flere
år ble avvist. Hennes ensomhet synes å fremstå i en tidsmessig sammenheng, og kan skjematisk
uttrykkes med følgende synonymer: ‘unik – vergeløs – avsides – alene – forlatt – isolert – savn’
(Barndom og tidlig ungdom) – en periode av harmoni (ungdom) – angst– ‘gudsforlatt’
(vendepunktet) – angst –‘ øde – tom – ulykkelig’. (tiden etter)
Hvordan kan denne sammenheng forstås? En begynnende forståelse åpner seg ved hennes
subjektive utsagn om “10 år i pine.” Disse siste ti år synes å relatere seg til hva hun selv betegner
som et vendepunkt. Vendepunktet skjedde da hun var 17 år gammel, da hun endelig ble godtatt av
skolekameratene. På en sommerleir avviser hun en annen pike, som nærmest er et direkte sitat av
hennes egen beskrivelse om seg selv (sosialt klossete og tafatt). Hun avviser den andre på samme
måte som hun selv ble avvist i tidligere år, og hun sier: “Jeg ble rabiat, og Gud forlot meg”. I en
første tolkning synes ordet rabiat å kunne assosieres til så vel skjult forbitrelse og raseri, som til
angst, en normalangst som muligens oppstår i Turid når hun avviser en annen. Denne angst kan
muligens har vært av så sterk og ubevisst karakter at den raskt har utviklet panikkens form mot en
skrekkens form av psykotisk karakter, men hvor ordet rabiat er det ord som dekker hennes
opplevelse. Om en vender seg til eksistensialistisk teori i forståelsen av angst, representert ved
filosofene Heidegger (1981) og Kierkegaard (1982), er angst som fenomen oftest ubevisst.
Mennesket føler og opplever angst, men angstens gjenstandsområde for eksistensens betydning er
ukjent. I Heideggers analyse av angst som kilde og mulighet oppstår denne når en i for stor grad er
falt vekk fra sitt “egentlige kunne være” (Heidegger, 1981), (jfr. kap. 5.4) der samvittighetens
tause opprop om å akte på sitt inderligste “kunne være” blir overhørt (ibid). Et spørsmål kan være
om Turid gjennom sin barndom og ungdom søkte et fellesskap som for henne ikke har hatt
egentlighetens “ansikt”? Har hennes unike ensomhet vært så dyp at gjennomsnittlighetens
fellesskap ble svaret? I Heideggers terminologi er dette en oppgåelse i Das Man-sfæren. 171 En
videre forståelse kan være å gå veien om angstens gjenstandsområder, et tema som Heidegger ikke
tar opp utover det at angstens gjenstandsområde er et møte med intet. Dette har han felles med
Kierkegaard, som i en første kommentar svarer kryptisk: “… den er Intet. Angest og Intet svare
bestandigen til hinanden (Kierkegård, 1982, 137). Ikke desto mindre utdypet han bl.a. to av
angstens gjenstandsområder: 1) Angst når ansvaret for egen person uteblir – åndløshetens angest