5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

214
dehumanisering. Selv om institusjonene fra 50-60-tallet også representerte en dehumanisering
gjennom ulike behandlingsovergrep var allikevel pasientene fysisk tilstede, og over lengre tid.
Personale og pasienter møttes ansikt til ansikt (det vårdende personale kunne ikke unngå
pasientene), og denne relasjonen muliggjorde et emosjonelt engasjement mellom partene, en ikkelikgyldighet.
På en måte kan en si at muligheter var tilstede for en caritativ etikk (Eriksson, 1995)
eller en nærhetsetikk (Vetlesen & Nordtvedt, 1994). Gjennom nedbyggingen av de psykiatriske
institusjoner synes muligheten for en caritativ nærhetsetikk å ha tapt sitt potensiale. Det synes
ikke lenger noe levinask ansikt å forholde seg til, ingen appell eller fordring som mulighet for
følelsesmessig nærhet. Men dette er samtidig et paradoks idet muligheten for en nærhetsetikk
absolutt skulle være tilstede ved alle de hjelpende personer som ankommer informantenes bosted,
og møter dem ansikt til ansikt. Imidlertid synes ikke dette å skje, noe som kan ha sammenheng
med informantenes utsagn om at de ikke lytter eller de er bare innom. En neste bekreftelse på
manglende mulighet for caritativ nærhetsetikk både i institusjon og førstelinjetjenesten kommer til
syne, dels i den generelle økning av tvangsinnleggelser og dels at antall oppholdsdøgn i
psykiatrisk institusjon er redusert pr. årsverk fra 114 i 1999 til 56 i 2002. Ut fra erfaring og
samtaler med psykiatriske vårdere, er det i dag en rekke personer med alvorlig psykisk lidelse
som erfarer sin aleneboendehet som så ensom og deres ønske om tilhørighet er så sterk, at de
slutter med neuroleptika i håp om omsorg. Selv om de vet at den indre lidelsen kommer forsterket
fram oppleves ensomheten så sterk at de heller foretrekker tvangsinnleggelse i psykiatrisk
institusjon, men bare for igjen å møte en fragmentering i relasjonen, idet liggetiden i dagens
psykiatriske akuttavdelinger er meget kort (Vatne, 2003). 196 Vetlesen & Nordtvedt (1994)
henviser til Milgram, som beskriver den fragmentering og tap av følelser for ansvar for egne
handlinger som er skapt av de institusjonelle strukturer en møter i de profesjonaliserte
handlingskontekster. Denne type handlingskontekster fortrenger området for direkte ansikt til
ansikt-forhold ut i periferien (Vetlesen og Nordtvedt, 1994,196). Dette er bekymringsfullt i
relasjon til personer med alvorlig psykisk lidelse, fordi lidelsen bærer alltid preg av appell
(Eriksson, 1995; Lindström, 2003; Benedetti, 1974). Appellen oppfordrer oss til å dele det
fremmede og det byrdefulle i pasientens lidelse, for at vi i ansvarets caritative etikk kan
gjenopprette noe av det vi deler som medmennesker (Eriksson, 1995; Siirala, 1989). Personer med
196 Løchen (1965) beskriver idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus. Selv om studien er gammel fremkommer en
analyse av pleiepersonellets stilling i relasjon til pasientene som fremdeles i dag har aktualitet. Sykepleieren opplever
seg selv i en uforenlig dobbelposisjon som både “ bøddel og offer”. De totale personlige omkostningene blir ved det
så store at flere i det lange løp ikke greier belastningen i idealet om balansen mellom nærhet og distanse (Løchen,
1965, 238). Ut fra min erfaring av dagens situasjon med henblikk på større psykiatriske institusjoner i Oslo området
synes termen “ ideal” med dens implisitte etikk tenkning å være fraværende.