5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

125
Sammenfattende diskusjon
Martin anses å være ensom ut fra allmen språkforståelse. Foreløpig kan en anta at han “på et ytre
plan” innehar hva Mijuskovic betegner som normalitetens ensomhet . Han skriver:
“I am far more interested in the normal average, more communicative, and hence reflective
cases of solitude as opposed to those individuals who have slipped away into a removed
psychosis, and insanity whose very structure, I suspect is yet closer to reality” (Mijuskovic,
1977, 115).
Han fortsetter med å si at han ikke har noe behov for å beskrive disse tapte sjeler selv om det
skulle gi en viss innsikt (ibid). I min forståelse er dette et sentralt punkt, i det jeg har et ønske om
nettopp å forstå den psykisk lidendes ensomhet så vel som livslidelse og sykdomslidelse. Og selv
om ikke dette er Mijuskovics anliggende, antas det at en forståelse av for eksempel en psykotisk
persons ensomhet kan gi en spesiell kvalitativ dybde forståelse for han som person, noe han
historisk sett har vært lite beheftet med. Dette kommer til uttrykk hos Fromm-Reicmann: “Thus I
suggest that an understanding of loneliness is important for the understanding of mental
disorder”(Fromm-Reicmann, 1959, 15). Ikke minst synes en forståelse av denne karakter å tilhøre
vårdvitenskapens substans. Kan en så snakke om en unormal ensomhet? Hva en kan konstatere
hos Martin er, at han har brudd i sentrale livssammenhenger. Bruddet viser seg som tap av arbeid
og dermed tap av arbeidskollegaer og det sosiale fellesskap som dette innbefatter, tap av økonomi,
utstøtelse og etterfølgende selvutstøtelse fra venner. Han har en sporadisk kontakt med familien,
som bor på en annen kant av landet. Han opplever hjemmefølelse. En hjemmefølelse der objekter
inngir fortidige og gode minner. Disse synes å innebære en lindring for hans ensomhet. Han har en
utøvende kunstnerisk åre i forhold til musikk, men som i dag har endret seg til en mer auditiv sult.
I neste tolkningsprosess er forståelse søkt i Martins erfaring av ensomhet. I “det ytre” kommer
ensomheten til syne som tap i hans aktuelle livssammenhenger. Denne type ensomhet kan ifølge
Gaev betegnes som en fysisk og sosial ensomhet som beskrives “the feeling of frustration and
longing we feel when our need for physical closeness, contact and touch with significant others is
frustrated” (Gaev, 1976, 9). 157 Den sosiale ensomhet er ifølge Gaev den følelse av tristhet og
lengsel vi får når vårt behov for tilhørighet i vår sosiale verden er hindret (ibid). Hos Martin synes
det å ha oppstått en utstøtelse av aktuelle livssammenhenger, hvor han som en konsekvens har
støtt seg selv ut. I min forståelse har dette skjedd på bakgrunn av stolthet og hans verdighet som
og utilstrekkelig faglig selvtillit. Pseudolibero innebærer en liksomfrihet, men denne frihet er falsk, idet en ofte har
tatt med seg tidligere institusjonelle holdninger (Hummelvoll, 1995, 1996 )
157
Gaev (1976) anvendes her på grunn av sin inndeling i ulike typer ensomhet. Hun er en av de jeg fører videre fra
teorioversikten i kap.4.