5 Ensomhet belyst i ulike teoretiske disipliner. - Doria

96
Dersom vi skal erkjenne subjektivitetens betydning, vil dette få konsekvenser for forskning
gjennom utvidelse av perspektiv. Dette vil medføre både metodologiske og begrepsmessige
endringer, og vil forandre både måten vi skriver rapporter/ artikler på, og å vurdere forskning på
(Ibid). For meg som forsker synes det å innebære at jeg innenfor den hermeneutiske sfære må
opptre i første person så vel i forforståelse som etisk væren i relasjon med informantene. I
forlengelsen innebærer dette den evne jeg selv har til sannferdighet i forhold til så vel fordommer
som forforståelse. Hva ryster meg ved den andres ansikt? Skal jeg i strevet med å åpne meg for
den andres ansikt (informantene), også åpne meg for den annens urettferdighet? I den levinanske
tenkning fremkommer sannferdighetens bevissthet om mine fordommers urettferdighet, ikke ved
at jeg bøyer meg for objektive fakta, men når jeg bøyer meg for den andre (Levinas, 1998). Ut fra
min forståelse er dette et vesentlig poeng innenfor kunnskapsutvikling i den kliniske
vårdvitenskapelige psykiatriske kontekst i den virkelige virkelighet.
Den andre dimensjonen i sannferdighet er hvorvidt jeg setter et etisk eksistensielt krav til meg
selv, det vil si i hvilken grad eget “talent” for personlig ærlighet kan videreutvikles? Og i det
neste: hvor langt skal en i tilfelle gå i artikulering av forforståelsen av et problem? Spørsmålene
bør løses av den enkelte. Det er et gode å være sannferdig, og de kulturelle og historiske
overleveringene har bidratt til å gi sannferdighet det normative innhold. Men sannferdighet
behøver ikke å være knyttet til moralske begreper. I og med at det er subjektivt, kan en si at
mennesket på en og samme gang lever både i sannferdighet og løgnaktighet (Heidegger, 1981).
Hva er så løgnaktighet i denne forbindelse? Løgnaktighet i denne subjektive estetiske forbindelse
er en benekting (negasjon) av det sannferdige. Det er mulig at løgnaktighet kan betraktes ut fra
termen “det løgnaktige sjeleliv” (Carstens, 1967). Løgnaktigheten er m.a. sannferdighetens
motsetning. Den har ikke noe bestemt siktepunkt, men personen lyver for seg selv i fortid. Her er
vi inne på et etisk interessant poeng, for der en kopler løgnaktigheten, som Carstens gjør, til
fortiden, kan dette assosieres med Heideggers begrep om befintlighetens fortidsdimensjon, mens
løgnen, den bevisste løgn, er knyttet til forståelsen og framtiden. Man lyver enten for å unndra seg
noe, eller for å oppnå noe. 135 Men hvorfor er det nødvendig for “meg” å lyve? Som nevnt setter
Habermas den subjektive verden som den verdensrelasjon en har til gyldighetskravet
sannferdighet. Dette må kanskje innebære at jeg som subjekt finner det nødvendig å lyve for meg
selv av en for meg selv betydningsfull og følelsesmessig årsak, muligens forårsaket av et møte
135 I den forbindelse er Sissela Book tankevekkende i det hun har koblet oppløsningen av den offentlige tillit med
manglende hemninger mot løgn hos leger, advokater, journalister, forretningsmenn og politikere (Berg-Eriksen,
1979, 53)