Søndag ettermiddag - Nannestad videregående skole

- Men kjære deg, her sitter jeg og skravler hele tiden, nå
er det sannelig din tur.
Ja. Edit fortalte. Om Johan, hvor flink han var, firmaet
hvor godt det gikk. Om barna, så store og dyktige de også,
målbevisste, akkurat som faren. Det solide hjemmet, vennene.
Bridgeklubb og bilturer. Unektelig ble det nokså smått
og grått det hun hadde å fortelle, og det var liksom så fort
gjort. Eller gjorde hun det bare fort og fremmed for å bli ferdig
med det, som en lekse hun ramset seg gjennom? Sa hun
noe annet enn det hun egentlig sa? Var det ikke en undertone
et sted, en hard tone som klang fremmed, ny hos henne.
Og ironi igjen, denne gangen var hun sikker, et lite, spisst
strøk av ironi som kastet skygge etter det alminnelige snakket.
Du vet, Johan er så dyktig, han klarer alt, han klarer seg
alltid. En annen stakkar føler seg nesten til overs. Og så den
plutselige knappe latteren.
Det var vel mer nerver enn mystikk, selv satt hun her og
var oppspilt, det var jo bare hverdag og småting Edith snakket
om. Hva hadde vel hun av problemer i sitt polstrede miljø,
beskyttet som et barn!
Men hennes eget liv . . . herregud, et lurvete rot, alt
fløt og ingenting stod fast. Først var det pengene som aldri
idSalesOrderLine=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 Nannestad, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892