Søndag ettermiddag - Nannestad videregående skole

More documents

Recommendations

Info

Og noe var det ved denne piken, noe som fengslet. Skremt og famlende liksom, enda hun var en både pen og flott pike. Noe fugleaktig var det, med de store mørke øynene i det bleke smale ansiktet, skjelte litt gjorde øynene også, men det var visst bare pent. Enkelt kledd, støvfrakk, flate sko og tørkle om hodet. Men en flott pike var hun. Og Johanne Vogt het hun. Ikke noe å si på det. Slikt et støtt og godt navn dette Johanne. Og ikke noe å si på resten heller. Men så var det dette at hun hadde hjemmet sitt i samme byen. Bare det burde gjort henne betenkt. En ung dame med hjemmet sitt så å si rundt hjørnet, og så leie seg inn på et fremmed pikeværelse? Ett eller annet om selvstendighet var det hun hadde sagt. Det er så om å gjøre for meg, sa hun. Vær så snill, sa hun og satte de skrå svarte slukene sine langt inn i fru Eliassen. Er dere blitt uvenner hjemme da, ville fru Eliassen vite. Nei, ikke uvenner, svarte hun og smilte et nydelig lite smil, nei slett ikke uvenner. Og mer fikk hun ikke vite om det. Jaja, så fikk hun hybelen. I begynnelsen gikk det svært godt. Da hadde hun ennå kontorposten sin, og var forlovet på et vis. Ikke med skikkelig glatt ring riktignok, men han sa da alltid «min forlovede frøken Vogt», denne Gregersen. idSalesOrderLine=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 <strong>Nannestad</strong>, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892
Slik en pen og kjekk ung mann, velkledd og høflig. Aldri ble han over natten heller, slik disse andre kunne finne på. Han var alltid ute av huset før klokken tolv, sant å si gikk han på minuttet seks på. Så var det vel en trikk han skulle ha. Det foregikk saktens sitt i de timene òg, men det gikk da pent og stille for seg, han viste sømmelighet, unge Gregersen. Tok hensyn til andre i huset, tok vare på pikens rykte, gjorde han. Og denslags bør man sette pris på. Hun spiste middagen ute, ellers stelte hun som best det lot seg gjøre på pikeværelset. Og kjøkkenet fikk hun bruke som hun ville. Men det var mest en kanne te hun traktet, eller et speilegg nå og da. Men du verden så hyggelig hun gjorde det på pikeværelset, det hadde aldri vært så pent der. Så hadde jo fru Eliassen helst holdt seg til mannlige losjerende, man kan si hva man vil, men det må kvinnehender til for å skape den lunheten, den nette gode trivselen, til å sette sjarmen på et rom. Få ting hadde hun med seg, men enkle pene saker. Og slike farger hun stelte i stand der inne. De grønnstripete gardinene og det rare tomatfargede divanteppet og de røde filleryene på gulvet, og bittesmå blåtøysduker og småputer slengt som glade fargeklatter omkring - et syn var det. Og alltid avskårne blomster i vasen på det lave bor- idSalesOrderLine=-1 eva nordbye, smedstuvn.2, 2030 <strong>Nannestad</strong>, bibliotekar@nannestad.vgs.no, 90618892
Page 1 and 2: BJØRG VIK Søndag ettermiddag idSa
Page 3 and 4: idSalesOrderLine=-1 eva nordbye, sm
Page 5: En lei historie En riktig lei histo
Page 9 and 10: Noen kvelder var hun alene. Da satt
Page 11 and 12: Om kveldene forsvant hun. Pyntet ku
Page 13 and 14: de gitar med seg, det ble klimpret
Page 15 and 16: fru Eliassen? Jeg trodde det var et
Page 17 and 18: Han var ikke som en viss herr Grege
Page 19 and 20: anke på. Ikke fikk hun blund på
Page 21 and 22: ken Vogt, men hun var liksom blitt
Page 23 and 24: Men det våget hun ikke fortelle. i
Page 25 and 26: Det gikk i kjøkkendøren, noen kom
Page 27 and 28: Musikken nådde dem fra danseplasse
Page 29 and 30: de henne snill mot ham. Hun tok øy
Page 31 and 32: Men plutselig visste hun at hva hun
Page 33 and 34: Hun så den hengslete skikkelsen, h
Page 35 and 36: hun gitt ham, det var hun som førs
Page 37 and 38: - Nei, noen. Hun løy litt, men det
Page 39 and 40: noe skremt gjennom det, ble ustø i
Page 41 and 42: Igjen var hun hos Andreas, de danse
Page 43 and 44: tene i den gamle trappen, trinnenes
Page 45 and 46: fusker dagene unna, lyver litt i no
Page 47 and 48: Dette ølet gjør ikke henne godt h
Page 49 and 50: tunger. Bilene spruter tung søle i
Page 51 and 52: Det blir ikke sagt stort, men taush
Page 53 and 54: Han kommer med rykende te, setter k
Page 55 and 56: hendene han har malt, mest dem. Gam
Page 57 and 58:
- Det var ølet, jeg drakk for mye,
Page 59 and 60:
Låtom oss fröjdast i ungdommens v
Page 61 and 62:
- Det er så stille her, sa han, -
Page 63 and 64:
fremmede, som satt hun utenfor en s
Page 65 and 66:
- Men vær da ærlig for en gangs s
Page 67 and 68:
Skuffelsen, nei den var ikke størr
Page 69 and 70:
- Det var akkurat som jeg kom i bak
Page 71 and 72:
Da de danset forbi hverandre, hadde
Page 73 and 74:
- Det er vondt for deg å snakke om
Page 75 and 76:
- Du skal ikke vente hjelp fra noen
Page 77 and 78:
- Jeg er ikke redd, sa hun langsomt
Page 79 and 80:
Hun satte seg ved et av bordene vis
Page 81 and 82:
møttes, nå smilte den deilige bit
Page 83 and 84:
- Eller pleier jeg kanskje å treff
Page 85 and 86:
glatt ring også, men på venstre h
Page 87 and 88:
dumhet med litt følelser i også,
Page 89 and 90:
- Hva mener De egentlig? - De forst
Page 91 and 92:
- Skål, kvinne uten navn. Da hun s
Page 93 and 94:
kunne møte blikket hans. Han gjett
Page 95 and 96:
Hun sa det svært selvfølgelig. -
Page 97 and 98:
ting mer, bare ventet på at hun fi
Page 99 and 100:
kunne han egentlig ha gjort fra ell
Page 101 and 102:
pene huset, det lyste dempet fra de
Page 103 and 104:
Moren småsnakker med den lille som
Page 105 and 106:
få hengt dem opp. Men denne oppvas
Page 107 and 108:
gjør det vanskelig å få tenkt en
Page 109 and 110:
ser. Lighteren har han i en annen l
Page 111 and 112:
Hun møter det smale blikket hans,
Page 113 and 114:
adioen. Hun skrur den på for full
Page 115 and 116:
skje skulle hun pynte opp litt mer,
Page 117 and 118:
To alminnelige mennesker Til å beg
Page 119 and 120:
--- Så stelte de i stand et lite h
Page 121 and 122:
Han kom en kveld mens Henrik Fjell
Page 123 and 124:
et på sitt aller rikeste, sommerst
Page 125 and 126:
- Jeg orker det ikke! Jeg visste ik
Page 127 and 128:
Da Henrik Fjell kom hjem utpå morg
Page 129 and 130:
Men noen ulykke var det ikke. Det v
Page 131 and 132:
gir ham esken, han tenner, begynner
Page 133 and 134:
- Hva skal man ellers kalle det? As
Page 135 and 136:
at han hadde fortalt det ble han s
Page 137 and 138:
la være å kikke fort inn. Det var
Page 139 and 140:
de varme platen, alle de fem sprø
Page 141 and 142:
moren seg og gikk til stuevinduet.
Page 143 and 144:
den gjemte hele gulvet, men rutene
Page 145 and 146:
- Hvorfor sitter du der og henger?
Page 147 and 148:
- Jaja, det går vel over. Du får
Page 149 and 150:
- Så vennen min, nå må du sove g
Page 151 and 152:
Her var det ikke blomsterpotter, hu
Page 153 and 154:
kranen, visste at faren vasket ansi
Page 155 and 156:
Stolen skrapte. Nå! Hun for ut av
Page 157 and 158:
måte, akkurat som hun ikke var her
Page 159 and 160:
egre, slengte vekk den flekkete duk
Page 161 and 162:
Men hun hadde dette blikket som sm
Page 163 and 164:
aknet, skoene gått skjeve, skjørt
Page 165 and 166:
Hun var glad for å slippe vekk en
Page 167 and 168:
Maja fortalte om en av vennene, en
Page 169 and 170:
strakk til, Willys jobber, hennes e
Page 171 and 172:
da mer knusende, drakk seg enda ful
Page 173 and 174:
- Nei, jeg tok visst feil . . . jaj
Page 175 and 176:
Septemberdag En grønn og forløyen
Page 177 and 178:
- Nei, kanskje du tar i et tak, det
Page 179 and 180:
- Mm, Martin Fjære, sier piken med
Page 181 and 182:
en sommergjest, ennå snakker folk
Page 183 and 184:
Her er blitt flere hytter, de er ny
Page 185 and 186:
opp og ned, med en brann i seg som
Page 187 and 188:
glemsel å tro noe annet. Hun er ko
Page 189 and 190:
Skrittene er stanset, er det noe ha
Page 191 and 192:
Det så ille ut da de kom inn i det
Page 193 and 194:
ten, signalet. Den er på vei utove
Page 195 and 196:
Han sitter på benken rett imot hen
Page 197 and 198:
de tingen der ute tegner ingen bue
Page 199 and 200:
dette kalde ensformige landskapet,
Page 201 and 202:
- Men . . . - Boris, kom. Hun hadde
Page 203 and 204:
- Jeg har en slags ferie, fortsatte
Page 205 and 206:
Hun gikk fortere, som om hun ville
Page 207 and 208:
- Hva da? spurte han lavt, letende
Page 209 and 210:
Han kunne ikke svare, han stod med
Page 211 and 212:
Det var underlige dager. Han glemte
Page 213 and 214:
e, prøvde lage små nøkkelspørsm
Page 215 and 216:
- Sannsynligvis kjenner De ham, sva
Page 217 and 218:
Det var skjedd en forandring med he
Page 219 and 220:
og urørlig og bare tok imot. Han v
Page 221 and 222:
den. Det var et godt stykke å gå,
Page 223 and 224:
- Men hør, jeg må treffe henne! D
Page 225 and 226:
- Nei, jeg vet hva som er best for
Page 227 and 228:
Hun setter kannen fra seg med et du
Page 229 and 230:
- Det er det verste du kan be meg o
Page 231 and 232:
Hun fanger et glimt av ansiktet sit
Page 233 and 234:
Men det var ikke til å snakke om.
Page 235 and 236:
Han kommer med kaffe og smørbrød,
Page 237 and 238:
forbi i begge retninger. Kanskje se
Page 239 and 240:
Han grynter motvillig, ser på armb
Page 241 and 242:
Hun skyver armen hans bort, reiser
Page 243 and 244:
- Ikke rør den, sier hun med matt
Page 245 and 246:
Agnar Mykle, men der Mykle opphøye
Page 247 and 248:
ut med festing og mannlige bekjents
Page 249 and 250:
egrave et kattelik, eller to, når
show all

Søndag ettermiddag - Nannestad videregående skole

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?